Hopp til innhold

Eddy Merckx

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eddy Merckx
Edouard Louis Joseph, Baron Merckx
FødtÉdouard Louis Joseph Merckx
17. juni 1945[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
Meensel-Kiezegem
BeskjeftigelseSykkelrytter Rediger på Wikidata
BarnAxel Merckx
NasjonalitetBelgia[5][6][7]
Utmerkelser
10 oppføringer
Ridder av Æreslegionen (1975)
Kommandør av Æreslegionen (2011)
Offiser av Leopold IIs orden (1966)[8]
Ridder av Republikken Italias fortjenstorden
Marca Leyenda (2000)
Mendrisio d'Oro (1972)
Mendrisio d'Oro (2011) (sammen med: Fiorenzo Magni)
Belgian National Sports Merit Award (1967) (sammen med: Ferdinand Bracke)
Æresdoktor ved Vrije Universiteit Brussel (2011)[9]
Brusseleir vè’t Leive (2015)
Kallenavn«Kannibalen»
Rytterinformasjon
DisiplinLandeveissykling
RyttertypeAll-rounder
Høyde1,82 meter
Profesjonelle lag
1966-1967
1968-1970
1971-1976
1977
1978		 Peugeot-BP
Faema
Molteni
Fiat
C&A
Meritter
VMGull, landevei (1967, 71, 74)
Tour de FranceSammenlagt (1969-72, 74)
Poengkonkurransen (1969, 71, 72)
Klatrekonkurransen (1969, 1970)
34 etappeseire
Giro d’ItaliaSammenlagt (1968, 70, 1972-74)
Poengkonkurransen (1968, 73)
Klatrekonkurransen (1968)
24 etappeseire
Vuelta a EspañaSammenlagt (1973)
Poengkonkurransen (1973)
6 etappeseire
AndreLombardiet rundt (1971, 1972)
Liège–Bastogne–Liège
(1969, 1971-73, 75)
Milan–Sanremo
(1966, 67, 69, 71, 72, 75, 76)
Paris–Roubaix (1968, 70, 73)
Flandern rundt (1969, 75)
Eddy Merckx på Commons

Édouard Louis Joseph, Baron Merckx (fransk: [mɛʁks]; født 1945), er en belgisk tidligere profesjonell landeveis- og banesyklist. Han regnes som den mest suksessrike rytteren i sykkelsportens historie. Merckx oppnådde 525 seiere i sin karriere,[10], deriblant elleve Grand Tours, alle fem monumentene, tre verdensmesterskap, og alle store endagsritt med unntak av Paris–Tours.

Merckx ble født i Meensel-Kiezegem i Belgia, og vokste opp i Woluwe-Saint-Pierre. Foreldrene hans drev en dagligvarebutikk. Han drev flere idretter, men fant sin sanne lidenskap i sykling. Merckx deltok i sin første konkurranse i 1961. Hans første seier kom på Petit-Enghien i oktober samme år.

Han ble profesjonell 29. april 1965 da han signerte med Solo–Superia, etter å ha vunnet åtti ritt som amatør. Hans første store seier kom i Milano–Sanremo et år senere, etter å ha byttet til Peugeot–BP–Michelin. Etter 1967-sesongen gikk Merckx til Faema, og vant deretter Giro d'Italia, som ble hans første Grand Tour-seier.

Merckx tok timerekorden i oktober 1972, med en distanse på 49 431 meter.[11]

Merckx fullførte en Grand Tour-dobbel fire ganger mellom 1970 og 1974. I 1974 vant han både Giro d'Italia, Tour de France og verdensmesterskapet i landeveissykling, og han ble dermed den første rytteren til å oppnå sykkelsportens trippelkrone. Han er en av bare tre ryttere som har vunnet alle fem 'Monumentene' Milan–San Remo, Tour of Flanders, Paris–Roubaix, Liège–Bastogne–Liège, og Giro di Lombardia og den eneste som har vunnet dem alle to ganger eller mer

Han fikk kallenavnet "Kannibalen", fordi han ikke ville la noen andre vinne.

Selv om Merckx la opp i 1978, har han vært aktiv i sykkelverdenen siden. Han startet sitt eget sykkelmerke, Eddy Merckx Cycles, i 1980 og syklene ble brukt av flere profesjonelle team på 1980-, 1990- og begynnelsen av 2000-tallet.

Merckx trente det belgiske nasjonale sykkellaget i elleve år, og ga seg i 1996. Han var med på å starte og organisere Tour of Qatar fra starten i 2002 til den endelige utgaven i 2016. Han hjalp også til med å kjøre Tour of Oman, før en uenighet med arrangørene førte til at han gikk av i 2017.

Tidlig liv og amatørkarriere

[rediger | rediger kilde]

Edouard Louis Joseph Merckx ble født i Meensel-Kiezegem,[12] i Brabant i Belgia 17. juni 1945 til Jules Merckx og Jenny Pittomvils.[13][14] Merckx var den førstefødte i familien.[15] I september 1946 flyttet familien til Sint-Pieters-Woluwe, i Brussel, Belgia for å overta en dagligvarebutikk som hadde vært ute for utleie.[14][16] I mai 1948 fødte Jenny tvillinger: en gutt, Michel, og en jente, Micheline.[17] Som barn var Eddy hyperaktiv og lekte alltid ute.[18]

Eddy var et konkurransebarn og spilte flere idretter, inkludert basketball, fotball, bordtennis og boksing, sistnevnte der han vant noen lokale bokseturneringer.[19] Han spilte til og med gresstennis for det lokale juniorlaget.[20] Merckx hevdet imidlertid at han visste at han ønsket å bli syklist i en alder av fire, og at hans første minne var en krasj på sykkelen da han var på samme alder.[21] Merckx begynte å sykle i en alder av tre eller fire og syklet til skolen hver dag, fra åtte år.[22] Merckx ville imitere sykkelidolet hans Stan Ockers med vennene sine når de syklet sammen.[23]

Sommeren 1961 kjøpte Merckx sin første racinglisens og konkurrerte i sitt første offisielle en måned etter at han fylte seksten, og kom på sjetteplass.[18] Han syklet i tolv til før han vant sitt første, på Petit-Enghien, 1. oktober 1961.[24][25] Om vinteren etter sin første seier, trente han med den tidligere syklisten Félicien Vervaecke på den lokale velodromen.[26] Merckx vant sin andre seier 11. mars 1962 i et kermis-.[26] Merckx konkurrerte i 55 i et av kalenderåret 1962; etter hvert som han viet mer tid til sykling, begynte karakterene hans på skolen å synke.[27] Etter å ha vunnet den belgiske amatørtittelen på landeveis, avslo Merckx et tilbud fra skolens rektor om å få utsatt eksamen, og droppet ut av skolen.[28][29] Han avsluttet sesongen med 23 seire.[29]

Merckx ble valgt ut til landeveisrittet for menn ved sommer-OL 1964, hvor han endte på en tolvte plassering.[30][31] Senere i sesongen vant han amatøret på UCI Road World Championships i Sallanches, Frankrike.[32][33] Merckx forble amatør til april 1965, og avsluttet sin amatørkarriere med åtti seire.[34][35]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

1965–1967: Solo–Superia og Peugeot–BP–Michelin

[rediger | rediger kilde]

1965: Første profesjonelle sesong

[rediger | rediger kilde]

Merckx ble profesjonell 29. april 1965 da han signerte med Rik Van Looys belgiske lag, Solo–Superia.[36] Han vant sitt første i Vilvoorde, og slo Emile Daems.[37][38] 1. august [37] endte Merckx på andreplass i de belgiske nasjonale mesterskapene, som kvalifiserte ham til landeveisrittet for menn ved UCI Road World Championships.[39] Raphaël Géminiani, sjefen for Bic-sykkellaget, henvendte seg til Merckx på arrangementet og tilbød ham 2500 franc i måneden for å bli med på laget neste sesong.[40] Merckx valgte å signere; Men siden han var mindreårig var kontrakten ugyldig.[40]

Etter å ha fullført landeveiset på 29. plass [41] returnerte Merckx til Belgia og diskuterte planene sine for neste sesong med manageren Jean Van Buggenhout.[40] Van Buggenhout hjalp til med å orkestrere et trekk som sendte Merckx til den franskbaserte Peugeot–BP–Michelin for 20 000 franc i måneden.[40] Merckx valgte å forlate Solo–Superia på grunn av måten han ble behandlet på av lagkameratene, spesielt Van Looy.[42] Van Looy og andre lagkamerater hånet Merckx for hans forskjellige vaner som å spise, eller kalte ham navn.[43] I tillegg uttalte Merckx senere at han i et av sin tid med Van Looys team ikke hadde blitt lært noe.[38][42] Mens han var med Solo–Superia, vant han ni av de nesten 70 ene han deltok på.[44]

1966: Første Monument-seier

[rediger | rediger kilde]
A man on a bicycle, with a car behind him.
Merckx endte på tolvte plassering i landeveiset for menn ved UCI Road World Championships i 1966 .

I mars 1966 deltok Merckx sitt første store etapperitt som profesjonell rytter, Paris–Nice.[45] Han tok sledelsen for en enkelt etappe før han tapte den til Jacques Anquetil og til slutt ble nummer fire sammenlagt.[45] Milan–San Remo, hans første deltakelse i et av sykkelsportens monumenter, var det neste arrangementet på kalenderen for Merckx. Der lyktes han i å holde seg med hovedfeltet da et gikk inn i den siste stigningen av Poggio.[46] Han angrep på stigningen og reduserte feltet til en gruppe på elleve, inkludert ham selv.[47] Merckx ble rådet av manageren sin til å vente med å sprinten helt til mål til så sent som mulig.[48] Tre andre ryttere nådde linjen med ham; Merckx slo dem imidlertid i spurten.[46] I de påfølgende ukene kjørte han Tour of Flanders og Paris–Roubaix, de viktigste brosteinsbelagte klassikerne ; i førstnevnte krasjet han og i sistnevnte hadde han et punktert dekk.[49] Ved verdensmesterskapet i UCI i 1966 endte han på tolvteplass i landeveiset etter å ha fått en krampe i de avsluttende kilometerne.[49] Han avsluttet 1966-sesongen med totalt 20 seire, inkludert hans første etapperittseier på Tour of Morbihan.[49]

1967: Andre strake Milan – San Remo og verdensmester

[rediger | rediger kilde]

Merckx åpnet kampanjen i 1967 med to etappeseire på Giro di Sardegna.[50] Han fulgte disse suksessene ved å gå inn i Paris–Nice hvor han vant den andre etappen og tok ledelsen i et.[50] To etapper senere angrep en lagkamerat, Tom Simpson, sammen med flere andre ryttere på en stigning og var nesten 20 minutter foran Merckx, som forble i en gruppe bak.[50] Merckx angrep to dager senere på en stigning på 70 km inn på etappen.[51] Han var i stand til å etablere en fast fordel, men adlød ordre fra manageren sin om å vente på den jagende Simpson.[51] Merckx vant etappen, mens Simpson sikret sin sammenlagtseier.[51]

Eddy Merckx being pushed while on bike before a stage.
På Giro d'Italia i 1967 vant Merckx sine første Grand Tour -etapper på vei til å bli nummer ni sammenlagt.

18. mars [52] startet Merckx Milan–San Remo og ble sett på som en 120–1 favoritt til å vinne et.[51] Han angrep på Capo Berta og igjen på Poggio, og etterlot bare Gianni Motta med seg.[53] De to senket tempoet og fikk selskap av ytterligere to ryttere.[53] Merckx vant firemannssprinten til mål.[53] Hans neste seier kom i La Flèche Wallonne etter at han gikk glipp av en tidlig pause, tok igjen den og angrep fra den for å vinne et.[53] 20. mai startet han Giro d'Italia, hans første Grand Tour.[54] Han vant den tolvte og fjortende etappen på vei til å bli nummer niende i den generelle klassifiseringen.[55]

Han signerte med Faema 2. september for ti år verdt 400 000 belgiske franc.[56] Han valgte å bytte over for å ha full kontroll over laget han kjørte for.[56] I tillegg ville han slippe å betale for diverse utgifter som fulgte med racing som hjul og dekk.[57] Dagen etter startet Merckx landeveiset for menn ved UCI-verdensmesterskapet på vei i 1967 i Heerlen, Nederland.[58] Banen besto av ti runder av en runde.[57] Motta angrep på første runde og fikk selskap av Merckx og fem andre ryttere.[58] Gruppen tynnet ut til fem da de nådde målstreken hvor Merckx kunne spurte ut Jan Janssen om førsteplassen.[58][59] Dermed ble han den tredje rytteren som vant verdens amatør- og profesjonelle titler på landeveis.[58] Ved å vinne et fikk han retten til å bære regnbuetrøyen som verdensmester.[58][59]

1968–1970: Faema

[rediger | rediger kilde]

1968: Første Grand Tour-seier

[rediger | rediger kilde]

Merckx sin første seier med sitt nye lag kom i en etappeseier på Giro di Sardegna.[60] I Paris–Nice ble han tvunget til å avslutte et på grunn av en kneskade han pådro seg under arrangementet.[61] Han klarte ikke å vinne sin tredje Milan – San Remo på rad og gikk glipp av Tour of Flanders helgen etter.[61] Hans neste seier kom på Paris–Roubaix da han vant Herman Van Springel i et som var plaget av dårlig vær og flere punkteringer til de konkurrerende rytterne.[61] På oppdrag fra laget hans kjørte Merckx Giro d'Italia i stedet for Tour de France.[61] Han vant ets andre etappe etter at han angrep med én kilometer igjen.[62][63] Den tolvte etappen var preget av regnvær og inneholdt stigningene til Tre Cime di Lavaredo for etappeavslutningen.[63] Da Merckx hadde nådd den nest siste stigningen, var det en seksmannsgruppe i front av et med en fordel på ni minutter.[64] Merckx angrep og klarte å få en betydelig avstand mellom seg selv og gruppen han forlot før han stoppet for å bytte hjul for å bremse på grunn av ordre fra teamlederen.[63][65] Merckx satte seg tilbake på sykkelen og tok den ledende utbryteren og syklet forbi den til mål, hvor han vant etappen og tok ledelsen i et.[63][65] Merckx vant et, sammen med poengklassifiseringen og fjellklassifiseringen.[63] I Volta a Catalunya tok Merckx ledelsen fra Gimondi i ets temporitt og vant arrangementet som helhet.[66] Han avsluttet sesongen med 32 seire i de 129 ene han deltok.[67]

1969: En seier i Paris og skade i Blois

[rediger | rediger kilde]

Merckx åpnet sesongen 1969 med seire på Vuelta a Levante og Paris – Nice sammenlagt, samt etapper i hvert av ene.[68] 30. mars 1969 tjente Merckx sin første store seier i 1969-kalenderen med sin seier i Tour of Flanders.[69] På en regnværsdag med sterk vind,[69] angrep han først på Oude Kwaremont, men en punktering opphevet enhver gevinst han var i stand til å etablere.[70] Han gjorde et trekk på Kapelmuur og ble fulgt av noen få ryttere.[70] Da vinden skiftet fra sidevind til motvind med nærmere sytti kilometer igjen, økte Merckx tempoet og syklet solo til seier.[70] De sytten dagene etter Flandernrunden så Merckx vinne ni ganger.[68] Han vant Milano – San Remo ved å stige ned Poggio i høy hastighet.[68] Merckx så seier igjen i midten av april på Liège–Bastogne–Liège da han angrep med 70 kilometer igjen.[71] [[File:Mourenx_velodrome_003.JPG|alt=A green field with the words "Coupe du monde".|miniatyr|Velodromen Eddy Merckx på Mourenx ble navngitt til ære for Merckx i 1999 på grunn av hans innsats under den syttende etappen i Tour de France i 1969. Han begynte på Giro d'Italia 16. mai, og uttalte at han ønsket å sykle mindre aggressivt enn året før for å spare energi til Tour de France.[72] Merckx hadde vunnet fire av ets etapper og holdt ledelsen i et inn i den sekstende dagen av racing.[73] Før etapperittets start gikk imidlertid direktør Vincenzo Torriani, sammen med et TV-kamera og to forfattere, inn på Merckx' hotellrom og informerte ham om at han hadde mislyktes i en dopingkontroll og ble diskvalifisert fra et, i tillegg til å bli suspendert for en måned.[74] Den 14. juni opphevet sykkelens styrende organ, FICP, den måned lange suspensjonen og godkjente ham på grunn av "tvilens fordel".[75]

Før han startet Touren, hadde Merckx brukt en stor del av tiden sin på å hvile og trene, og kjørt kun fem ganger. [76] Merckx vant ets sjette etappe gjennom å angripe før etappens siste store stigning, Ballon d'Alsace, og deretter overgå konkurrentene som var i stand til å følge ham innledningsvis. [77] I et av den syttende etappen kjørte Merckx i spissen for et med flere generelle klassifiseringskonkurrenter på Col du Tourmalet.[78] Merckx skiftet til et stort gir, angrep og fortsatte med å krysse toppen med en fordel på 45 sekunder.[79] Til tross for ordre om å vente på de jagende rytterne, økte Merckx innsatsen. [80] Han syklet over Col du Soulor og Col d'Aubisque, og økte gapet til åtte minutter.[80] Med nærmere femti kilometer igjen begynte Merckx å lide av hypoglykemi og syklet resten av etappen med sterke smerter.[81] På slutten av etappen sa Merckx til journalistene "Jeg håper jeg har gjort nok nå til at dere kan betrakte meg som en verdig vinner." [81] Merckx fullførte et med seks etappeseire til ære, sammen med den generelle, poeng-, fjell- og kombinasjonsklassifiseringen, og prisen for mest aggressive rytter.[82] [[Fil:Derny.jpg|alt=An illustration of a derny.|venstre|miniatyr|Fernand Wambst, som ble sett på som en stor derny-sjåfør, gikk med på å ta fart på Merckx i omnium-arrangementene i Blois.[48]]] Hans neste store var todagerset Paris–Luxembourg.[83] Merckx var nede femtifire sekunder inn i den andre dagen og angrep åtte kilometer fra mål, i bakkene til Bereldange.[83] Merckx syklet solo for å fange den ledende rytteren Jacques Anquetil, som han droppet med en kilometer igjen.[84] Merckx vant etappen og fikk nok tid på slederen Gimondi til å vinne et.[85]

9. september deltok Merckx i et tre-runders omnium arrangement på betongvelodromen i Blois, hvor hver rytter skulle bli pacet av en derny.[86] Fernand Wambst var Merckx sin fartsholder for konkurransen.[87] Etter å ha vunnet den første mellomsprinten i første runde, valgte Wambst å senke tempoet og gå bakerst i et til tross for at Merckx ønsket å holde seg foran i frykt for en ulykke.[88] Wambst ønsket å gå forbi alle for å sørge for et show for publikum.[88] Duoen økte deretter tempoet og begynte å passere hver av de andre deltakerne;[88] men da de passerte rytterne i første posisjon, mistet den ledende derny kontrollen og krasjet inn i veggen.[88] Wambst valgte å unngå derny ved å gå under den, men lederens derny kom ned igjen og kolliderte med Wambst, mens Merckx sin pedal fanget en av dernies.[89] De to rytterne landet med hodet først på banen.[89]

Wambst døde av et hodeskallebrudd da han ble fraktet til sykehus.[89] Merckx forble bevisstløs i 45 minutter og våknet på operasjonssalen.[89] Han pådro seg hjernerystelse, nakkesleng, fanget nerver i ryggen, et forskjøvet bekken og flere andre kutt og blåmerker.[90] Han ble værende på sykehuset i en uke før han returnerte til Belgia.[90] Han tilbrakte seks uker i sengen før han begynte å e igjen i oktober.[90] Merckx uttalte senere at han "aldri var den samme igjen" etter krasjet.[90][91] Han ville stadig justere setet under for å lindre smertene.[48] Merckx sluttet å e 26. oktober for å komme seg.[92]

1970: En Giro–Tour-dobbel

[rediger | rediger kilde]

Merckx deltok i kampanjen i 1970 med et tilfelle av mild senebetennelse i kneet.[93] Hans første store seier kom i Paris–Nice hvor han vant den generelle klassifiseringen, sammen med tre etapper.[93][94] 1. april vant Merckx Gent–Wevelgem, etterfulgt av Tour of Belgium – der han trosset en snødekt etappe og fulgte dagen opp med seier i den siste tidsforsøket for å sikre tittelen – og Paris–Roubaix.[95][94] I Paris – Roubaix kjempet Merckx mot en forkjølelse da et begynte i kraftig regn.[93] Han angrep trettien kilometer fra mål og fortsatte med å vinne med fem minutter og tjueen sekunder, den største seiersmarginen i ets historie.[93] Neste helg forsøkte Merckx å kjøre for lagkamerat Joseph Bruyère i La Flèche Wallonne; Bruyère klarte imidlertid ikke å holde tritt med de ledende rytterne, og Merckx tok seieren.[96]

The summit of a mountain.
Etter å ha vunnet den fjortende etappen til toppen av Mont Ventoux under Tour de France i 1970, måtte Merckx få oksygen.

Etter skandalen ved forrige års Giro d'Italia, var Merckx ikke villig til å gå tilbake til et i 1970.[96] Hans påmelding til et var betinget av at alle dopingkontroller ble sendt til et laboratorium i Roma for å bli testet, i stedet for å bli testet i mål som året før.[96] Han startet et og vant den andre etappen,[97] men fire dager senere viste han tegn på svakhet med kneet da han ble droppet to ganger mens han var i fjellet.[96] Men dagen etter angrep Merckx på den siste stigningen inn i byen Brentonico for å vinne etappen og ta ledelsen.[97] Han vant den individuelle tidsforsøket på ni trinn med nesten to minutter over andreplassen, og utvidet ledelsen betydelig.[97] Merckx vant ikke en etappe til, men utvidet ledelsen litt mer før ets avslutning.[97]


Før han begynte på Touren, vant Merckx landeveiset for menn i det Belgiske nasjonale mesterskap i landeveis|belgiske nasjonale mesterskapet i landeveisritt.[98] Merckx vant Tourens åpningsprolog for å ta ets første sleders gule trøye.[98][99] Etter å ha mistet ledelsen etter andre etappe,[98][99] vant han sjette etappe etter å ha dannet et utbrudd med Lucien Van Impe og gjenvunnet ledelsen.[100] Etter å ha utvidet ledelsen i den individuelle tidsprøven på ni trinn, vant Merckx ets første ekte fjelletappe, etappe 10, og utvidet ledelsen til fem minutter i den generelle klassifiseringen.[98][100] Merckx vant tre av de fem etappene som ble konkurrert i et av de neste fire dagene, inkludert en toppavslutning til Mont Ventoux, hvor han etter fullføring fikk oksygen.[101] Merckx vant ytterligere to etapper, begge individuelle tidsforsøk, og vant Touren med over tolv minutter. Han avsluttet Touren med åtte etappeseire og vant fjell- og kombinasjonsklassifiseringene.[98][102] De åtte etappeseirene utlignet den forrige rekorden for etappeseire i et enkelt Tour de France.[98][103] Merckx ble også den tredje som oppnådde bragden med å vinne Giroen og Touren i samme kalenderår.[98][99]

1971–1976: Molteni

[rediger | rediger kilde]

1971: Et tredje Tour på rad og andre verdensmesterskap

[rediger | rediger kilde]
A picture of a cyclist in a jersey that reads "Bic."
Spanjolen Luis Ocaña (bildet på Tour de France i 1973 ) var en av Merckx' store rivaler under Tour de France i 1971 .

Faema kastet seg på slutten av 1970-sesongen og fikk Merckx og flere av lagkameratene til å flytte til et annet italiensk lag, Molteni.[104] Den første store seieren for Merckx kom i Giro di Sardegna, som han sikret etter å ha angrepet på egen hånd og syklet solo gjennom regnet for å vinne ets siste etappe.[104] Han fulgte det med sin tredje seier i Paris – Nice på rad, et han ledet fra start til mål.[104] I Milan–San Remo jobbet Merckx sammen med lagkameratene i et syvmannsbrudd for å sette opp et siste angrep på Poggio.[104] Merckx sitt angrep lyktes og han vant sin fjerde utgave av et.[104] Seks dager senere vant han Omloop Het Volk.[104]

Etter å ha vunnet Tour of Belgium igjen, dro Merckx inn i de store vårklassikerne.[105] Under Tour of Flanders jobbet Merckx sine rivaler mot ham for å hindre ham i å vinne.[105] En uke senere fikk han fem flate dekk under Paris–Roubaix.[105] Liège–Bastogne–Liège ble holdt under kalde og regnfulle forhold.[105] Etter å ha angrepet nitti kilometer fra mål tok Merckx lederne på veien og passerte dem.[105] Han syklet solo til rundt tre kilometer igjen da Georges Pintens tok ham.[105] Merckx og Pintens syklet til mål sammen, hvor Merckx vant tomannssprinten.[106] I stedet for å kjøre Giro d'Italia, valgte Merckx å delta i to kortere etapper i Frankrike, Grand Prix du Midi Libre og Critérium du Dauphiné, som han vant begge.[106]

Tour de France begynte med en lagtidsprøve som Merckx sitt lag vant, og ga ham ledelsen.[107] Neste dags racing ble delt inn i tre deler.[107] Merckx mistet ledelsen etter etappe 1b, men tok den tilbake etter etappe 1c på grunn av en tidsbonus han tjente på å vinne en mellomsprint.[107] I et av den andre etappen dannet det seg et stort brudd med de store skandidatene, inkludert Merckx, med over hundre kilometer igjen.[108] Gruppen endte ni minutter foran feltet da Merckx kom rundt Roger De Vlaeminck i et av sprinten for å vinne dagen.[48] Etter en uke med racing hadde Merckx en ledelse på rundt ett minutt over hovedkonkurrentene.[108] Den åttende etappen så en fjelltoppen til Puy-de-Dôme.[108] Bernard Thévenet angrep i de lavere bakkene og Merckx klarte ikke å kontre.[108] Joop Zoetemelk og Luis Ocaña gikk med Thévenet og endte opp med å få femten sekunder på Merckx.[108]

A picture of a mountain.
Mens han gikk nedover Col du Cucheron under den niende etappen av Tour de France i 1971, fikk Merckx en punktering. Da han så dette, angrep hans rivaler og endte opp med å vinne 1' 30" på Merckx.

På nedstigningen av Col du Cucheron under ets niende etappe punkterte Merckx sitt dekk, noe som fikk Ocaña til å angripe med Zoetemelk, Thévenet og Gösta Pettersson.[109] Gruppen på fire kom i mål halvannet minutt foran Merckx, og ga Zoetemelk ledelsen.[110] Dagen etter tapte Merckx åtte minutter til Ocaña etter et dårlig resultat på grunn av magesmerter og fordøyelsesbesvær.[48] Ved starten av den ellevte etappen dannet Merckx, tre lagkamerater og et par andre et utbrudd.[111] Merckx sin gruppe avsluttet to minutter foran pelotonen som ble ledet av Ocañas Bic-lag.[112] Etter å ha vunnet den påfølgende temporittet, tok Merckx tilbake elleve sekunder til på Ocaña.[113] et gikk inn i Pyreneene med den første etappen, inn i Luchon, og ble plaget av kraftige tordenvær som sterkt svekket synet.[114] På nedstigningen av Col de Menté krasjet Merckx i en venstre sving.[115] Ocaña, som var etterfølgende, krasjet i samme sving og Zoetemelk kolliderte med ham.[116] Merckx falt igjen på nedstigningen og tok ledelsen da Ocaña ble tvunget til å trekke seg fra et på grunn av skader fra krasjet.[117] Merckx nektet å bruke den gule trøya dagen etter av respekt for Ocaña.[117] Han vant ytterligere to etapper og general-, poeng- og kombinasjonsklassifiseringen da et ble avsluttet i Paris.[117][118]

Syv uker etter Touren deltok Merckx på landeveiset for menn på UCI Road World Championships som ble arrangert i Mendrisio, Sveits.[119] Ruten for dagen var ganske kupert og besto av flere runder.[119] Merckx var en del av et femmannsutbrudd da et nådde fem runder igjen.[119] Etter å ha angrepet på den nest siste etappen, nådde Merckx og Gimondi mål, hvor Merckx vant et med fire sykkellengder.[119] Dette ga ham hans andre regnbuetrøye.[119] Han avsluttet 1971-kalenderen med sin første seier i Giro di Lombardia.[119] Denne seieren betydde at Merckx hadde vunnet alle sykkelsportens monumenter.[120] Merckx gjorde vinnertrekket da han angrep på nedstigningen av Intelvi-passet.[119] I et av lavsesongen fikk Merckx det fordrevne bekkenet pleiet av en lege.[121]

1972: Slo timerekorden sammen med en Giro–Tour-dobbel

[rediger | rediger kilde]
A picture of a cyclist on a bike.
Raymond Poulidor (bildet ved Tour de France 1966 ) vant Paris–Nice etter å ha tatt ledelsen fra Merckx i ets siste etappe, en individuell tidsprøve.[48]

På grunn av at han ikke deltok i bane over vinteren, gikk Merckx inn i 1972-kampanjen i dårligere form enn tidligere år.[121] I Paris–Nice brakk Merckx en ryggvirvel i en krasj som skjedde da pelotonet var midt i en gjengsprint.[121] Mot råd fra en lege begynte han neste dag å knapt kunne ri ut av salen, noe som førte til at Ocaña angrep ham flere ganger gjennom hele etappen.[121] I ets femte etappe spurtet Merckx bort fra Ocaña med 150 meter igjen for å vinne dagen.[122] Merckx mistet sledelsen på siste etappe til Raymond Poulidor og endte på andreplass sammenlagt.[122] To dager fjernet fra Paris–Nice, vant Merckx for femte gang på Milano–San Remo etter at han etablerte et gap på nedstigningen til Poggio.[122]

I Paris–Roubaix krasjet han igjen, noe som forverret skaden han pådro seg fra Paris–Nice ytterligere.[123] Han vant Liège–Bastogne–Liège ved å gjøre et solotrekk førtiseks kilometer fra mål.[123] Tre dager senere, i La Flèche Wallonne, var Merckx en del av en seks-manns ledende gruppe da et nærmet seg avslutningen. [123] Merckx vant sprinten i oppoverbakke til mål til tross for at girskifteren hans skiftet ham til feil gir, og tvang ham til å sykle i et større gir enn forventet.[124] Han ble den tredje rytteren som vant La Flèche Wallonne og Liège – Bastogne – Liège samme helg.[123] Til tross for et pengetilbud fra sarrangørene om at Merckx skulle delta i Vuelta a España, valgte han å delta i Giro d'Italia.[122]

Merckx tapte over to og et halvt minutt til den spanske klatrer José Manuel Fuente etter Giroens fjerde etappe som inneholdt en toppavslutning til Blockhaus.[125] På den syvende etappen hadde Fuente angrepet på dagens første stigning, Valico di Monte Scuro.[125] Imidlertid sprakk Fuente nær toppen av stigningen, slik at Merckx og Pettersson kunne fange og passere ham. Merckx fikk over fire minutter på Fuente og ble ny sleder.[125] Han utvidet ledelsen med to minutter gjennom etappe 12a og 12b, og vant førstnevnte.[126] Fuente fikk Merckx på egen hånd da de to klatret sammen under den fjortende etappen. [126] Han og lagkameraten Francisco Galdós angrep og etterlot Merckx.[126] Merckx fikk til slutt kontakt med de to på den siste stigningen av etappen. [126] Han fortsatte å angripe og vant etappen med førtisju sekunder.[126] Han tapte to minutter til Fuente på grunn av mageproblemer under den syttende etappen som endte på toppen av Stelvio-passet, [126] men fortsatte med å vinne en etappe til på vei til sin tredje seier i Giro d'Italia. [127]

Merckx deltok i Tour de France i juli hvor en kamp mellom ham og Ocaña var ventet av mange.[127] Han tok åpningsprologen og utvidet sin fordel over alle de andre generelle klassifiseringskonkurrentene, bortsett fra Ocaña, med minst tre minutter.[128] På vei inn i Pyreneene ledet Merckx Ocaña med femti-en sekunder.[129] De generelle klassifiseringsfavorittene kjørte sammen da et traff Col d'Aubisque i den syvende etappen.[129] Ocaña punkterte på stigningen, slik at de andre rytterne kunne angripe.[129] Ocaña jaget etter gruppen, men krasjet inn i en vegg i utforkjøringen og tapte nesten to minutter til Merckx.[129] Merckx ble kritisert for å angripe mens Ocaña hadde en flat, men Merckx svarte at året før hadde Ocaña gjort det samme mens et var i Alpene.[129] Merckx vant den påfølgende etappen, og tok tilbake ledelsen som han hadde mistet etter den fjerde etappen.[129] Under de neste to store fjelletappene, den ene til Mont Ventoux og den andre til Orcières, fulgte han bare Ocañas hjul.[130] Han vant tre etapper til før han krysset målstreken i Paris som ets vinner,[131] og fullførte dermed sin andre Giro-Tour-dobbel i prosessen.[132]

An orange bicycle behind glass.
Ernesto Colnago designet sykkelen Merckx brukte (bildet) under sitt timerekordforsøk for å være lik Merckx sin banesykkel. [48] Sykkelen veide 5,9 kilo og ble brukt to hundre timer på produksjonen.[48]

Etter først å ha planlagt å forsøke å slå timerekorden i august, bestemte Merckx seg for å gjøre forsøket i oktober etter å ha tatt en ti-dagers pause fra kriterie for å helbrede og forberede seg.[133] Forsøket fant sted 25. oktober i Mexico City, Mexico på utendørsbanen Agustin Melgar.[134] Mexico ble valgt på grunn av den høyere høyden da dette førte til mindre luftmotstand.[134] Han ankom Mexico den 21. for å forberede seg på forsøket, men to dager gikk tapt på grunn av regn.[134] Forsøket hans startet klokken 8.46 lokal tid og så ham fullføre de første ti kilometerne tjueåtte sekunder raskere enn rekordtempoet.[135] Merckx startet imidlertid for fort og begynte å falme etter hvert som forsøket gikk. [136] Han klarte til slutt å komme seg og la en distanse på 49,431 kilometer (49 431 m), bryter verdensrekorden.[137] [32] Etter å ha fullført ble han båret bort og ble sitert og sa at smerten var "veldig, veldig, veldig betydelig." [137]

1973: En Giro–Vuelta-dobbel

[rediger | rediger kilde]
A Felice Gimondi stamp.
Felice Gimondi (bildet i 1966) vant landeveiset for menn ved UCI Road World Championships i 1973, foran Merckx som ikke klarte å konkurrere på sluttspurten til streken, og endte sist av den ledende gruppen på fire.

En sykdom forhindret Merckx fra å delta i Milano – San Remo ved starten av 1973-kalenderen.[138] I et av nitten dager vant Merckx fire klassikere inkludert Omloop Het Volk, Liège–Bastogne–Liège og Paris–Roubaix.[138] Han bestemte seg for å kjøre Vuelta a España og Giro d'Italia, i stedet for å kjøre Tour de France.[138] Han vant åpningsprologen til Vueltaen for å ta en tidlig ledelse.[138] Til tross for Ocañas beste innsats, vant Merckx totalt seks etapper på vei til sin eneste Vuelta a España-tittel.[138] I tillegg til den generelle klassifiseringen, vant Merckx ets poengklassifisering og kombinasjonsklassifiseringer.[138]

Fire dager etter avslutningen av Vueltaen stilte Merckx opp for å starte Giro d'Italia.[139] Han vant åpningstiden for tomannsforsøk med Roger Swerts og neste dags etappe også.[140] Merckx sin primære konkurrent, Fuente, tapte betydelig tid i et av den andre etappen.[139] Han vant den åttende etappen som inneholdt en toppavslutning til Monte Carpegna til tross for at Fuente angrep flere ganger på oppstigningen.[140] Fuente forsøkte å angripe gjennom resten av et, men klarte bare å vinne tid på ets nest siste etappe.[140] Merckx vant et etter å ha ledet fra start til mål, en bragd kun tidligere oppnådd av Alfredo Binda og Costante Girardengo.[140] Han ble også den første rytteren som vant Giroen og Vueltaen i samme kalenderår.[140]

UCI Road World Championships ble holdt i Barcelona, Spania i 1973 og konkurrerte på Montjuich-kretsen.[141] Under landeveiset angrep Merckx med rundt hundre kilometer igjen.[141] Trekningen hans ble preget av Freddy Maertens, Gimondi og Ocaña.[142] Merckx angrep på den siste runden, men ble rullet inn av de tre rytterne.[143] Det kom ned til en spurt mellom de fire, hvorav Merckx kom sist og Gimondi først.[143] Etter landeveiset vant Merckx sin første Paris–Brussel og Grand Prix des Nations.[144] Han vant begge etappene til À travers Lausanne, så vel som Giro di Lombardia, men en dopingpositiv prøve diskvalifisert ham.[144] Han avsluttet sesongen med over femti seire.[144]

1974: Ferdigstillelse av sykkelsportens Triple Crown

[rediger | rediger kilde]

Sesongen 1974 så Merckx ikke vinne en vårklassiker for første gang i karrieren, delvis på grunn av at han led av forskjellige sykdommer i et av de første månedene.[145] Lungebetennelse tvang ham til å slutte med racing i en måned og tvang ham til å gå inn i Giro d'Italia i dårlig form.[146] Han tapte tid tidlig i et til Fuente, som tok ets første fjelletappe.[146] Merckx fikk tid på Fuente i ets eneste tidskjøring.[146] Merckx angrep fra to hundre kilometer ut to dager senere i en etappe som var plaget av fryktelig vær.[145] Fuente tapte ti minutter til Merckx, som ble sleder.[145] Den tjuende etappen hadde en toppavslutning til Tre Cime di Lavaredo.[147] Fuente og Gianbattista Baronchelli angrep på stigningen, mens Merckx ikke klarte å matche akselerasjonene deres.[147] Han fullførte etappen bare for å se ledelsen krympe til tolv sekunder over Baronchelli.[147] Han holdt på ledelsen til ets avslutning, og vant sin femte Giro d'Italia.[147]

Tre dager etter seieren i Giroen startet Merckx Tour de Suisse. [48] Han vant ets prolog og syklet konservativt resten av et.[48] Han tok den siste etappen, en individuell temporitt, for å sikre sin samlede seier.[48] Etter å ha fullført et, fikk Merckx fjernet en talgcyste 22. juni. [48] Fem dager etter operasjonen skulle han begynne på Tour de France.[48] Såret var fortsatt litt åpent da han begynte på Grand Tour, og det blødde gjennom hele et.[48]

På Touren vant Merckx ets prolog, og ga ham den første slederens maillot jaune ( engelsk: yellow jersey </link> ),[148] som han mistet dagen etter til lagkameraten Joseph Bruyère.[148] Han vant den syvende etappen av et, og tok tilbake ledelsen, gjennom å angripe i de avsluttende kilometerne og holde unna den jagende pelotonen.[148] Han la fem minutter på Poulidor, hans viktigste rival, etter å ha droppet ham på Col du Galibier.[148] Dagen etter, i bakkene til Mont Ventoux, syklet Merckx for å begrense tapene sine etter å ha lidd flere angrep fra andre generell klassifiseringsryttere, inkludert Poulidor, Vicente López Carril og Gonzalo Aja.[148] Han utvidet ledelsen gjennom flere etappeseirer etterpå, inkludert en hvor han angrep med ti kilometer igjen på en flat etappe og holdt unna pelotonen for å nå mål i Orléans nesten halvannet minutt før jaktgruppen.[148] Merckx avsluttet Touren med åtte etappeseire og sin femte Tour de France-seier, som tilsvarer rekorden til Anquetil.[148]

A few cyclists riding on racing bicycles with a lot of spectators cheering.
Med sin seier i landeveisrittet for menn ved UCI Road World Championships i 1974 og sine seire i to Grand Tours, Giroen og Touren, ble Merckx den første rytteren som vant Triple Crown of Cycling .

Ved å gå inn i landeveiset for menn under UCI Road World Championships forankret Merckx en tropp som inkluderte Van Springel, Maertens og De Vlaeminck.[149] Ruten inneholdt tjueen runder av en krets som inneholdt to stigninger.[149] Merckx og Poulidor angrep med rundt syv kilometer igjen, etter å ha tatt det ledende utbruddet.[149] De to syklet til mål sammen hvor Merckx vant sprinten til streken, og etablerte et to sekunders gap mellom seg selv og Poulidor.[149] Ved å vinne landeveisrittet ble Merckx den første rytteren til å vinne Triple Crown of Cycling, som består av å vinne Tour de France, Giro d'Italia og landeveisritt for menn ved verdensmesterskapet på ett kalenderår.[150][151] Det var også hans tredje verdensmester, og ble den tredje rytteren som noensinne har blitt verdensmester tre ganger, etter Binda og Rik Van Steenbergen.[152]



1975: Andreplass på Touren

[rediger | rediger kilde]
A cyclist holding his hands aloft.
Merckx krysser målstreken for å vinne 1975 Amstel Gold Race

Med seire på Milan–San Remo og Amstel Gold Race, åpnet Merckx sesongen 1975 i god form, og vant også Setmana Catalana de Ciclisme.[152] I den katalanske uken mistet Merckx sin superdomestique Bruyère, som hadde hjulpet Merckx til seier i år tidligere mange ganger, til et brukket bein.[152] To dager etter den katalanske uken deltok Merckx i Tour of Flanders.[152] Han startet et angrep med åtti kilometer igjen, og bare Frans Verbeeck kunne matche akselerasjonen.[153] Verbeeck ble droppet da et nådde fem kilometer igjen, slik at Merckx kunne ta sin tredje Tour of Flanders-seier.[153] I Paris–Roubaix fikk Merckx et flatt dekk med rundt åtti kilometer igjen da han var en del av en ledende gruppe på fire.[153] Etter å ha jaget i tre kilometer tok han igjen de tre andre rytterne og gruppen syklet i mål sammen; De Vlaeminck vant dagen.[153] Merckx vant sin femte Liège – Bastogne – Liège ved å angripe flere ganger i de avsluttende delene av et.[153]

Merckx sin holdning under racing hadde endret seg: ryttere forventet at han skulle jage ned angrep, noe som gjorde ham sint.[154] Spesielt i Tour de Romandie syklet han med sleder Zoetemelk da et angrep skjedde.[155] Merckx nektet å jage pausen, og de to tapte fjorten minutter. [155] Merckx fikk en forkjølelse og senere betennelse i mandlene mens han i vårkampanjen.[156] Dette førte til at han var i dårlig form, og tvang ham til ikke å delta i Giro d'Italia.[156] Han syklet deretter i Dauphiné Libéré og var ikke på nivå med Thevenet, som vant et [156] På Tour de Suisse vant De Vlaeminck et som helhet, mens Merckx ble nummer to.[156]

Han ble nummer to i Tour de Frances prolog.[157] Neste morgens delte etappe så Merckx sette tid på Thevenet ved å angripe med Francesco Moser, Van Impe og Zoetemelk.[157] I dagens andre etappe tok Merckx tid på Zoetemelk. [157] Han vant etappe seks individuelle tidsforsøk og fikk mer tid på Thevenet og Zoetemelk. [157] Han vant den neste tidsforsøket i Auch også.[157] Under ets ellevte etappe sendte Merckx teamet sitt for å sette opp tempoet tidlig på etappen.[158] Da Merckx nådde dagens siste stigning, var han alene da laget hans hadde blitt brukt til å sette tempoet gjennom dagen.[158] På dagens siste stigning til Pla d'Adet matchet han en akselerasjon av Zoetemelk [158] Thevenet startet deretter et angrep, som Merckx ikke kunne følge og så ham tape over to minutter.[158] Etter etappen bestemte Merckx seg for å markere Thevenet for resten av et og angripe Puy-de-Dôme.[158]

Mens de klatret Puy-de-Dôme, angrep Thevenet og Van Impe.[158] Merckx fulgte etter i sitt eget tempo og holdt de to rytterne innenfor hundre meter.[159] Med ca 150 m gjenstående var Merckx forberedt på å spurte til streken, men ble slått i ryggen av en tilskuer, Nello Breton.[159] Han krysset linjen trettifire sekunder bak Thevenet og fortsatte å kaste opp etter å ha trukket pusten.[159] Slaget etterlot ham med et stort blåmerke.[159] I et av hviledagen viste det seg at han hadde en betent lever som han ble foreskrevet blodfortynnende for.[159]

Etappen etter hviledagen inneholdt fem stigninger, Merckx kjente smerte på den tredje stigningen i området for slag og fikk en lagkamerat til å gi ham et smertestillende middel.[160] Thevenet angrep flere ganger på stigningen til Col des Champs, som alle Merckx motarbeidet.[161] Merckx gjengjeldte ved å e avgårde i utforkjøringen.[161] På starten av neste stigning fikk Merckx sine Molteni-lagkamerater sette tempoet og han tok avstand fra konkurrentene før starten på den siste stigningen.[161] Men da Merckx begynte den siste stigningen, sprakk han. Thevenet tok og passerte ham med fire kilometer igjen.[162] Gimondi, Van Impe og Zoetemelk passerte Merckx, som endte på femte og ett minutt og tjueseks sekunder ned.[163] Dagen etter tok Merckx igjen den ledende utbryteren og ønsket å presse videre, men rytterne valgte å ikke delta i tempoet, noe som førte til at Merckx satte seg opp og ble tatt.[164] Han tapte ytterligere to minutter til Thevenet, som angrep Col d'Izoard.[164] Han krasjet i neste etappe, brakk et kinnbein, og fikk litt tid på Thevenet før målgang i Paris.[165] Han endte på andreplass, første gang han tapte en Tour på sine seks starter.[166]

1976: En rekord sjuende Milan – San Remo

[rediger | rediger kilde]

Han åpnet 1976-sesongen med sin rekordsyvende seier i Milano – San Remo.[167] Han fulgte opp med en seier i den katalanske uken, men fikk en krasj på siste etappe da en tilskuerpose tok tak i styret og skadet albuen hans.[167] Denne skaden plaget prestasjonen hans gjennom vårens klassiske sesong.[167] Han deltok i Giro d'Italia, men klarte ikke å vinne en etappe for første gang i karrieren.[167] Han avsluttet et på åttende sammenlagt mens han kjempet mot en salbyll gjennom et.[167] Etter Giroens konklusjon kunngjorde Merckx at han og teamet hans Molteni ikke ville delta i Tour de France.[168] Han deltok i landeveiset for menn ved UCI Road World Championships og endte på femte plassering.[168] Han avsluttet sesongen i oktober etter å ha kjørt mesteparten av august.[168] Han klarte ikke å vinne Super Prestige Pernod International, en konkurranse der ryttere ble tildelt poeng for sine plasseringer i visse profesjonelle , for første gang siden 1968.[168] I de to første månedene av lavsesongen tilbrakte Merckx mesteparten av tiden sin på å ligge.[168] Molteni avsluttet sponsingen på slutten av sesongen.[168]

1977–1978: Fiat Frankrike og C&A

[rediger | rediger kilde]
A cyclist posing for a photo.
Raphaël Géminiani (bildet under Tour de France 1954 ) ble Merckx sin nye lagsjef med Fiat France for sesongen 1977.

Fiat France ble den nye sponsoren for Merckx sitt team og Raphaël Géminiani den nye manageren.[169] Han fikk sin sesongs første seire i Grand Prix d'Aix og Tour Méditerranéen.[169] Merckx gikk med på å sykle en lett vårsesong for å redde seg selv for en sjanse til en sjette Tour-seier.[170] Han tok en etappe på Paris–Nice, men måtte trekke seg fra ets siste etappe på grunn av bihulebetennelse.[171] I vårklassikerne vant ikke Merckx noen , og hans beste finish var en sjetteplass i Liège–Bastogne–Liège.[171] Før Touren kjørte Merckx både Dauphiné Libéré og Tour de Suisse, og vant en etappe av sistnevnte.[171]

Han innrømmet sin dårlige form og angst for å forverre tidligere skader under Tour de France.[172] Han holdt på andreplassen sammenlagt i to uker.[172] Da et gikk inn i Alpene, begynte Merckx å tape mer tid; han tapte tretten minutter på scenen til Alpe d'Huez alene.[172] På etappen inn til Saint-Étienne angrep Merckx og fikk nok tid til å rykke inn på sjette plass totalt; han avsluttet Touren på samme plassering.[173] I tiden etter Touren kjørte Merckx tjueto i et av førti dager før han kom på trettitredjeplass ved UCI Road World Championships landeveis for menn.[174] Merckx vant sin siste seier på veien 17. september i et kermis-.[174] I slutten av desember valgte Fiat Frankrike å avslutte sponsingen av Merckx til fordel for å bygge et mer fransk sentrert lag.[175]

I januar annonserte varehuset C&A at de ville sponse et nytt lag for Merckx etter at eieren deres møtte Merckx på en fotballkamp.[175] Planen hans for sesongen var å kjøre et siste Tour de France og deretter sykle flere mindre for opptredener.[176] Han kjørte totalt fem i 1978-kalenderen.[177] Hans siste seier var i et banearrangement, et omnium i Zürich, 10. februar 1978 med Patrick Sercu.[178] Hans første landeveis kom i Grand Prix de Montauroux 19. februar.[177] Merckx kom til forkant av et og la ned en stor innsats før han svingte av og avsluttet et.[175] Hans beste avslutning kom i Tour de Haut, hvor han ble nummer fem.[175] Han droppet ut av Omloop Het Volk på grunn av kolitt og fullførte sitt siste 19. mars, en kermis i Kemzeke.[175] Etter et dro Merckx på ferie for å gå på ski.[175] Han kom tilbake fra reise for å trene mer, men på dette tidspunktet visste lagsponsoren at han kom til å slutte.[175] Merckx kunngjorde at han trakk seg fra sporten 18. mai.[175] Han uttalte at legene frarådet ham å e.[179]


Etter sykkelkarrieren

[rediger | rediger kilde]

A bike factoryA bicycle

Eddy Merckx Cycles (fabrikk på bildet til venstre) åpnet i 1980 og begynte snart å produsere sykler som ble brukt av flere profesjonelle sykkellag (en 1989-modell brukt av 7-Eleven på bildet til høyre) i de to siste tiårene av det 20. århundre.

Etter at han sluttet fra racing, åpnet Merckx Eddy Merckx Cycles 28. mars 1980 i Brussel.[180] De første arbeiderne som ble ansatt for fabrikken ble opplært av Ugo De Rosa, en kjent sykkelprodusent, før de startet.[181] Selskapet gikk nesten konkurs på et tidspunkt og ble også fanget opp i en diskusjon om tilbakebetaling av skatt.[181] Merckx ville bruke tid på å gi innspill til modellene mens de ble produsert.[180] Til tross for de økonomiske problemene ble merket høyt ansett og vellykket, og ble brukt av flere sykkellag på toppnivå på 1980- og 1990-tallet.[182] Merckx trakk seg som administrerende direktør i 2008 og solgte de fleste av aksjene sine,[183] men tester fortsatt syklene som er laget og har noen innspill.[184] Sykkeljournalist Sam Dansie mener at Eddy Merckx Cycles har opprettholdt en tilstedeværelse som en elitesykkel på grunn av at den har tatt i bruk nye metoder over tid.[184] Fra januar 2015 er virksomheten fortsatt basert i Belgia og distribuerer til over tjuefem land.[185]

Merckx ledet det belgiske landslagets verdensmesterskap i elleve år, mellom 1986 og 1996.[186] Han fungerte som sdirektør for Tour of Flanders i en kort periode.[186] Han sponset midlertidig et utviklingsteam for ungdom med CGER Bank, et team som inneholdt sønnen Axel.[183] Han hjalp til med å organisere Grand Prix Eddy Merckx, som startet som et individuelt tidsrittarrangement som kun ble invitert til, og som senere ble et tidsrittarrangement for to personer.[183] Arrangementet foldet seg etter 2004 på grunn av rytteres manglende interesse.[183]

Han spilte en sentral rolle i å starte Tour of Qatar i 2002.[187] I 2001 tok Hamad bin Khalifa Al Thani, den tidligere emiren av Qatar, ut til Merckx og fortalte ham om hans interesse for å starte et sykkelritt for å vise frem landet sitt.[187] Merckx tok deretter kontakt med daværende Union Cycliste Internationale (UCI)-president Hein Verbruggen, som sjekket Qatars veier.[187] Etter en vellykket inspeksjon tok Merckx kontakt med Amaury Sport Organization for å samarbeide med ham om å planlegge et; de ble enige i 2001.[187] Merckx eide offisielt et med Dirk De Pauw og hjalp til med å organisere det til et ble avlyst før 2017-utgaven på grunn av økonomiske årsaker.[187][188][189] I tillegg hjalp Merckx også Qatar med å sikre retten til å være vertskap for 2016 UCI Road World Championships, samt utforme sruten for landeveiset.[187][188][189] Merckx var kort medeie og var med på å starte Tour of Oman i 2010.[190] I 2015 sa Merckx senere at selv om han ikke kjørte racing, visste han at han fortsatt ville være involvert i sporten "som sykkelbygger, først i fabrikken og nå som ambassadør."[191] I november 2017 ble det kunngjort at Merckx og hans partner Dirk De Pauw delte seg med Tour of Oman-arrangøren ASO etter en ukjent tvist.[189]

Personlig liv

[rediger | rediger kilde]
Eddy Merckx talking.
Eddy Merckx under et intervju i 2010

Merckx begynte offisielt å date Claudine Acou i april 1965.[192] Acou var en 21 år gammel lærer og datter av treneren for amatørlandslaget.[193] Merckx ba faren om tillatelse til å gifte seg med henne mellom baneene.[192] 5. desember 1967 giftet Merckx seg med Acou etter fire års frieri.[192] [193] [194] Hun håndterte ofte pressen for mannen sin, som var sjenert.[48] Acou fødte deres første barn, Sabrina, 14. februar 1970.[93] Merckx hoppet over en teamtreningsleir for å være sammen med kona til Sabrinas fødsel.[195] Acou fødte senere en sønn, Axel, som også ble profesjonell syklist.[196][197] [183] Merckx ble oppdratt med å snakke flamsk, men ble undervist i fransk på skolen.[197]

1996 ga Albert II av Belgia, kongen av belgierne, ham tittelen baron.[196][198] I Italia fikk Merckx tittelen Cavaliere .[198] I 2011 ble han utnevnt til Commandeur de la Légion d'honneur av daværende fransk president Nicolas Sarkozy i Paris.[198][199] Merckx har blitt ambassadør for Damien The Leper Society, en stiftelse oppkalt etter en katolsk prest, som kjemper mot spedalskhet og andre sykdommer i utviklingsland. [200] Han ble velsignet av pave Johannes Paul II i Brussel på 1990-tallet.[200] Merckx er en kunstelsker og uttalte at favorittkunstneren hans er René Magritte, en surrealist.[201] Salvador Dali er en av hans favoritter.

Før den tredje fasen av Giro d'Italia i 1968 startet,[202] ble Merckx funnet å ha en hjertesykdom.[203] En kardiolog, Giancarlo Lavezzaro, fant at Merckx hadde ikke-obstruktiv hypertrofisk kardiomyopati, en sykdom som har drept flere unge idrettsutøvere.[202] [203] I 2013 fikk Merckx en pacemaker for å hjelpe til med å rette opp et hjerterytmeproblem.[203] Operasjonen ble utført i Genk 21. mars og utført som et forebyggende inngrep.[203] Merckx uttalte at han aldri hadde noen hjerteproblemer mens han , til tross for at flere menn i familien hans døde unge av hjerterelaterte problemer.[202][203] I mai 2004 gjennomgikk han en spiserørsoperasjon for å kurere magesmerter siden han var ung.[204] I august rapporterte han at han mistet nesten 30 kg etter prosedyren.[204] 13. oktober 2019 ble Merckx innlagt på sykehus etter en sykkelulykke, etter å ha fått en blødning og vært bevisstløs en stund. Han ble løslatt en uke senere.[205]

Arv

[rediger | rediger kilde]
Merckx (bildet i august 1973) var en suksessrik syklist på veien og på banen, med en rekord på 525 seire i et av karrieren.

Merckx har av mange blitt sett på som den største og mest suksessrike syklisten gjennom tidene.[206][207][208][209] [210] Han syklet bra i Grand Tours og i endagsklassikerne.[211] Han var en veldig god tempoer og klatrer.[212][208][209] I tillegg viste Merckx stor evne til å rase på banen.[209] Han var kjent for racingstil som besto av å angripe konstant, som ble kjent som la course en tête ("et i ledelsen") som dokumentaren om Merckx, "La Course en Tête" (som også har det dobbelte) for betydningen av "rasen i hodet ditt") ble navngitt.[48] Angrep for Merckx var den beste formen for forsvar.[213] Han ville tilbringe en dag i en utbryter og deretter gjøre et nytt betydelig angrep dagen etter.[214] Til tross for hans konstante angrep, syklet han av og til i en defensiv tankegang, spesielt når han kjørte Giroen og møtte Fuente.[215] Merckx deltok i over 1800 i et av karrieren og vant totalt 525.[206][216][209][211][217] På grunn av hans dominans i sporten refererer noen sykkelhistorikere til perioden han kjørte som "Merckx-epoken."[218] I et av sin profesjonelle karriere vant han 445 av de 1585 ene han deltok på.[207] Mellom årene 1967 og 1977 kjørte Merckx mellom 111 og 151 hver sesong.[219] I 1971 han 120 ganger og vant 54 av stevnene, [218] de fleste ene noen syklist har vunnet på en sesong. Merckx innrømmer at han var den beste i sin generasjon, men insisterer på at det ikke er praktisk å sammenligne på tvers av generasjoner.[210] Gitt spesialiseringen av en syklists rolle i den moderne pelotonen, vil Merckx' antall seire i landeveis mest sannsynlig aldri bli overgått i fremtiden.

Merckx er en av de tre rytterne som har vunnet alle fem « Monumenter for sykkel » (dvs. Milan–San Remo, Flandernrunden, Paris–Roubaix, Liège–Bastogne–Liège og Giro di Lombardia), de to andre er Rik Van Looy og Roger De Vlaeminck.[220][208] Han avsluttet karrieren med nitten seire over monumentene, flere enn noen annen rytter og åtte flere enn rytteren med nest flest.[220][208] [221] Han vant tjueåtte klassiske ,[222] med Paris–Tours som det eneste et han ikke vant. Det nærmeste han kom seier i et var sjette i 1973-et. En mindre belgisk rytter, Noël van Tyghem, vant Paris–Tours i 1972[223] og sa: "Mellom oss har jeg og Eddy Merckx vunnet hver klassiker som kan vinnes. Jeg vant Paris–Tours, Merckx vant resten".[224]

Mens han kjørte, ble han den tredje rytteren som vant alle tre Grand Tours i karrieren, en bragd som siden har blitt oppnådd av flere ryttere. [208] [225] Han har rekorden for flest Grand Tour-seire med 11, sammen med rekorden for flest etappeseire over alle tre Grand Tours med 64. [226] Han har fullført flest Giro-Tour-dobler i historien med tre. [225] [226] Han var den første rytteren som vant sykkelens Triple Crown som bare har blitt oppnådd én gang til, av Stephen Roche i 1987.[227][208][228] Han er den eneste rytteren som vant general-, poeng- og fjellklassifiseringen i Giro d'Italia i 1968 og i Tour de France i 1969.[208] Siden den gang har den generelle, poeng- og fjellklassifiseringen blitt vunnet på Vuelta a España av Tony Rominger i 1993 og av Laurent Jalabert i 1995.[208] Han deler rekorden for flest seire på både Giro d'Italia og Tour de France, med fem seire hver.[218][229] I disse ene har han også rekordene for dager brukt i sledertrøya på henholdsvis 78 og 96.[229][230] For sine karrieresuksesser i Giro d'Italia ble Merckx den første rytteren som ble innlemmet i ets Hall of Fame i 2012.[230][231] Da Merckx ble innført, fikk Merckx det moderne trofeet med vinnerne gravert inn til 1974, det siste året han vant et. [230] [231] På Touren deler han rekorden for flest etappeseire i historien, med trettifire.[228] [226][232] Grand Départ for Tour de France 2019 ble holdt i Brussel, Belgia for å hedre Merckx sin første Tour de France-seier i 1969.[233][234]

Han fikk kallenavnet "The Cannibal" av datteren til Christian Raymond, en lagkamerat av Merckx's.[235][15] Raymond hadde kommentert at Merckx ikke tillot noen andre å vinne, noe datteren hans omtalte Merckx som en kannibal.[236][235] Raymond likte kallenavnet og nevnte det deretter for pressen.[15] I Italia var han kjent som il mostro ("monstret").[237]

Den nederlandske syklisten Joop Zoetemelk sa "Først var det Merckx, og så begynte en ny klassifisering bak ham."[238] Sykkeljournalist og kommentator Phil Liggett skrev at hvis Merckx startet et , erkjente mange ryttere at de sannsynligvis ville konkurrere om andreplassen. [239] Ted Costantino skrev at Merckx utvilsomt var tidenes nummer én syklist, mens det i andre idretter er debatter om hvem som faktisk er den største gjennom tidene.[238] Gianni Motta fortalte om hvordan Merckx ville sykle uten racingkappe når det snødde eller regnet for å kjøre raskere enn andre ryttere.[240] Selv etter hans pensjonisttilværelse føler mange påfølgende stjerner seg fortsatt overskygget av hans berømmelse og sresultater. Merckx ble venn med Fiorenzo Magni da han begynte å e for et italiensk lag.[241] Han ble kritisert av motstandere for hans nådeløse jakt på seier som forhindret enda mindre kjente ryttere fra å samle noen få seire.[242] Da han ble fortalt at han vant for mye, uttalte Merckx at "Den dagen jeg starter et uten å ha tenkt å vinne det, vil jeg ikke kunne se meg selv i speilet." [243]

Ritt oversikt

[rediger | rediger kilde]

Klassiske ritt

[rediger | rediger kilde]
  • Vinner av alle 5 sykkelmonumenter (rekord delt med Rik Van Looy og Roger De Vlaeminck )
  • Flest seire i alle monumenter: 19
  • Den eneste vinneren av 3 monumenter på 1 år: 4 ganger i 1969, 1971, 1972 og 1975
  • Den eneste syklisten som har vunnet alle 5 monumentene mer enn én gang
  • Flest seire i klassiske  : 28
  • Flest seire i en enkelt klassiker: 7 i Milano–San Remo 1966, 1967, 1969, 1971, 1972, 1975 og 1976
  • Flest Liège–Bastogne–Liège seire: 5 i 1969, 1971, 1972, 1973 og 1975
  • Flest Gent – Wevelgem seire: 3 i 1967, 1970 og 1973 (delt rekord)


Annet

[rediger | rediger kilde]
Merckx feiret sin første UCI-verdenstittel i 1967 .

Timesrekord på sykkel

[rediger | rediger kilde]
Timerekord 49.431 km 25. oktober 1972 —

Doping

[rediger | rediger kilde]
A cyclist wearing a jersey that reads "Faema."
Merckx (bildet under 1969 Six Days of Milan) var involvert i tre separate dopinghendelser i et av karrieren.

Merckx ledet Giro d'Italia i 1969 etter avslutningen av den sekstende etappen i Savona.[244][245] [246] Etter etappen dro Merckx til mobillaben som reiste med et og gjennomførte narkotikatestene.[247] Merckx sin første test var positiv for fencamfamine, et amfetamin.[244][245] [246][248] En annen test var også positiv.[245][246][248] Kontroversielt ble resultatene av testen kunngjort til pressen før Merckx og teamet hans ble informert.[249] Den positive testen betydde at Merckx skulle bli suspendert i en måned.[250] sdirektør Vincenzo Torriani forsinket starten på den syttende etappen i et forsøk på å overtale presidenten i det italienske sykkelforbundet til å la Merckx begynne på etappen.[246] Presidenten var imidlertid ikke på kontoret sitt og Torriani ble tvunget til å starte scenen, og diskvalifiserte Merckx i prosessen.[246] I de påfølgende dagene fjernet UCI suspensjonen.[245][246]

Fra starten hevdet Merckx sin uskyld og sa at "Jeg er en ren rytter, jeg trenger ikke å ta noe for å vinne." Tidligere hadde Merckx testet åtte ganger negativt i denne Giroen.[251] Flertallet av den internasjonale pressen trodde på Merckx' uskyld, og uttalte at med hans ledelse var det ulogisk at han ville bruke forbudte stoffer i en lett fase, dessuten visste at en dopingtest sannsynligvis ville følge (å være leder).[252] Han fastholder at prøvene hans ble feilbehandlet.[253][254][255] Etter hendelsen dukket det opp flere konspirasjonsteorier, inkludert: urinen som testet positivt var ikke Merckx sin,[256] og Merckx hadde fått en vannflaske med sentralstimulerende stoffet i,[257] ⁠ —Mal:Px2 alle grep for å gi italienske Felice Gimondi bedre sjanse til seier.[258][259]

8. november 1973 ble det kunngjort at Merckx hadde testet positivt for norefedrin etter å ha vunnet Giro di Lombardia en måned tidligere.[260][261] Da han fikk vite om den første testen var positiv i senere oktober, fikk han utført en motanalyse som også viste seg positiv.[260] Stoffet var tilstede i en hostemedisin som Molteni-legen, Dr. Cavalli, skrev ut til ham.[260] Merckx ble diskvalifisert fra et og seieren ble tildelt andreplassen Gimondi.[260][261][262] I tillegg ble Merckx gitt en måneds suspensjon og en bot på 150.000 lira.[260][261] Merckx innrømmet sin feil i å ta medisinen, men sa at navnet norefedrin ikke var på flasken med hostesaft han brukte.[260] Norefedrin ble senere fjernet fra WADA-listen over forbudte stoffer.[263]

8. mai 1977 testet Merckx, sammen med flere andre ryttere, positivt for pemoline, et sentralstimulerende middel i Stimul, ved La Flèche Wallonne.[264][265][266][267][268] Gruppen med ryttere ble siktet av det belgiske sykkelforbundet, og rytterne ble gitt en bot på 24 000 pesetas hver og en måneds suspensjon.[268] Opprinnelig kunngjorde Merckx sin intensjon om å anke straffen, og sa at han bare tok stoffer som ikke var på den forbudte listen.[268] Merckx sin åttendeplass i et ble annullert. År senere innrømmet Merckx at han tok et forbudt stoff, med henvisning til at han tok feil av å stole på en lege.

På grunn av Merckx' positive tester i et av karrieren, ble han bedt av arrangementsarrangørene om å holde seg unna UCI Road World Championships 2007 i Stuttgart, Tyskland.[269] Arrangørene uttalte at "[they] måtte være forbilder", mens Merckx avskrev dem og hevdet at de var gale.[269] Merckx var ikke alene, da flere andre ryttere ble bedt om å holde avstand fra arrangementet.[269]

Heder og priser

[rediger | rediger kilde]

Idrettspriser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
  • Belgian National Sports Merit Award: 1967[270]
  • Belgian Sportsman of the Year: 1969, 1970, 1971, 1972, 1973, 1974[271]
  • Tour de France Overall Combativity award: 1969, 1970, 1974, 1975
  • Tour de France Stage Combativity award (14): 4 in 1975; 3 in 1970; 2 in 1969, 1974 & 1977; 1 in 1971
  • PAP European Sportsperson of the Year: 1969, 1970[270]
  • Worldwide Sportsman of the Year: 1969, 1971, 1974[270]
  • Grand Prix de l'Académie des Sport (fr): 1969
  • Mendrisio d'Or (fr): 1972, 2011
  • Gan Challenge: 1973, 1974, 1975[272]
  • Swiss AIOCC Trophy (fr): 1980, 2021[273]
  • Procyclingstats.com – All Time Wins Ranking (1st place, 283 wins)[274]
  • Belgian Sportsman of the 20th Century: 1999[275]
  • Reuters Worldwide Sports Personality of the Century (7th place): 1999[276]
  • Reuters General Sportsman of the Century (2nd place): 1999[277]
  • UCI Cyclist of the 20th Century: 2000[278]
  • Marca Legend: 2000[279]
  • Vincenzo Torriani Award: 2001[280]
  • Introduced in the UCI Hall of Fame: 2002
  • UCI Top 100 of All Time: (1st place, 24 510 points)
  • Memoire du Cyclisme – Ranking of the Greatest Cyclists (1st place): 2002[281]
  • Bronzen Zinneke: 2006[282]
  • Bleacher Report – The 30 Most Dominant Athletes of All Time (20th): 2010[283]
  • Bleacher Report – Tour de France All-Time Top 25 Riders (1st place): 2011[284]
  • Italian Sport and Civilization Award: 2011[285]
  • First Member Giro Hall of Fame: 2012[286]
  • Topito – Top 15 Greatest Cyclists Ever (1st place): 2012[287]
  • L'Équipe Trophée Champion des Champions de Légende: 2014[288]
  • Rouleur Hall of Fame: 2018[289]
  • Velonews The Greatest Cyclists of All Time (1st place): 2019[290]
  • Wiggle The Best Cyclists Ever Rank (1st place): 2020[291]
  • Eurosport Greatest General Classification Cyclist of all Time: 2020[292]
  • CyclingRanking – Overall Ranking (1st place): 2022[293]
  • Vélo d'Or honorary award: 2023[294]

Steder og statuer

[rediger | rediger kilde]
Eddy Merckx-monumentet i Meise

Arrangementer og priser

[rediger | rediger kilde]

Populær kultur

[rediger | rediger kilde]
Merckx på et stempel fra Ajman fra 1969

Musikk

[rediger | rediger kilde]
  • Singelen Vas-Y Eddy (1967) av Jean Saint-Paul er kjent for å være den første innspilte sangen om Merckx
  • Eddy Prend Le Maillot Jaune, en sang av Pierre-André Gil ble gitt ut etter hans første Tour de France-seier
  • Singelen Bravo Eddy! av Jean Narcy ble utgitt i 1970
  • Eddy Est Imbattable! av Pierre-André Gil ble utgitt i 1971
  • Merckx er nevnt i sangen Paris-New York, New York-Paris fra 1974 av Jacques Higelin
  • Eddy Merckx er en sang av det belgiske bandet Sttellla på albumet Il faut tourner l'Apache i 1998
  • Han er sitert i Mysas rapsang Monde Sale fra 2009: "...alt er falskt, spør Eddy Merckx"
  • 10 Speed Cannibal, en sang av bandet CröMöly ble utgitt i 2011

Filmer og serier

[rediger | rediger kilde]
  • En dansk kortfilm fra 1973 ble laget, Eddy Merckx in the Vicinity of a Cup of Coffee, med Merckx og Walter Godefroot i hovedrollene
  • I komediefilmen The Mad Adventures of Rabbi Jacob fra 1973 ble Merckx sitert av Louis de Funès som forfatteren av Che Guevaras berømte sitat: "Revolusjonen er som en sykkel: når den ikke beveger seg fremover, faller den ."
  • Dokumentarfilmen La Course en Tête fra 1974 av Joël Santoni ser på racingen og privatlivet til Merckx
  • Den danske dokumentarfilmen A Sunday in Hell fra 1976 fokuserer på utfordrerne Merckx, Roger De Vlaeminck, Freddy Maertens og Francesco Moser i et Paris–Roubaix det året.
  • Merckx har en rollefigur i sportsdramafilmen American Flyers fra 1985, med Kevin Costner i hovedrollen
  • Merckx er rivalen – mer eller mindre fantasert – til Benoît Poelvoorde i 2001-filmen Le Vélo de Ghislain Lambert av Philippe Harel
  • I 2005 dukker han opp i episode 39b av den andre sesongen av Space Goofs, der karakteren hans forsyner jordens kjerne med energi, og tråkker på en stasjonær sykkel
  • Merckx har en cameo i den fransk-belgiske komediefilmen Torpedo fra 2012 av Matthieu Donck
  • Den flamske filmen, satt på syttitallet Allez, Eddy ble utgitt i 2012
  • Eddy Merckx er gjenstand for en selvbiografisk fiksjon skrevet av Christophe Van Staen, med tittelen Eddy Merckx, Nobel Prize? (Lamiroy, 2019)

Tegneserier

[rediger | rediger kilde]
  • Merckx, en kjendistegneserie, ble utgitt i 1973. Den ble oversatt til forskjellige språk
  • Eddy Merckx dukker opp i tegneserien San-Antonio Fait un Tour utgitt av Fleuve Noir i 1973
  • Han dukker opp som en rask budbringer i tegneserien Asterix i Belgia av Asterix- serien av René Goscinny og Albert Uderzo, utgitt i 1979
  • En hyllest til Eddy Merckx blir gitt i Boule et Bill- albumet fra 1987. 24, Billets de Bill
  • Merckx dukker også opp i album 79 (1988) av Robert en Bertrand -serien og album 247 (1996) av Spike og Suzy- serien.[307]
  • En annen hyllest blir gitt i et av eventyrene til Donald Duck, som må konkurrere mot mesteren til onkelens rival: "Dydy Berkxz"

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Eddy-Merckx, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Roglo, Roglo person ID p=eddy;n=merckx[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID merckxedoua[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ books.google.es[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ cavavub.be[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «The story behind the 525, a performance racing bike for winners». Eddy Merckx (på engelsk). 14. februar 2024. Besøkt 3. juli 2024. 
  11. ^ Clemitson, Suze (19. september 2014). «Why Jens Voigt and a new group of cyclists want to break the Hour record». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 3. juli 2024. 
  12. ^ «'Merckx 525:' A tribute to the Cannibal». VeloNews. Competitor Group. Arkivert fra originalen 13. juli 2015. Besøkt 14. mai 2014. 
  13. ^ Friebe 2012, s. 114.
  14. ^ a b Fotheringham 2012, s. 20.
  15. ^ a b c Friebe 2012.
  16. ^ Robb, Graham (16. mars 2012). «Merckx: Half-Man, Half-Bike by William Fotheringham – review». The Guardian. Besøkt 13. april 2013. 
  17. ^ Fotheringham 2012, s. 23.
  18. ^ a b Fotheringham 2012.
  19. ^ Fotheringham 2012, s. 24-25.
  20. ^ Fotheringham 2012, s. 25.
  21. ^ Pietrasik, Andy (29. juni 2013). «Eddy Merckx: this much I know». The Guardian. Besøkt 10. mai 2015. 
  22. ^ Fotheringham 2012, s. 30.
  23. ^ Fotheringham 2012, s. 28-29.
  24. ^ Fotheringham 2013, s. 15-16.
  25. ^ «Merckx 525:' A tribute to the Cannibal». VeloNews. Competitor Group. Arkivert fra originalen 13. juli 2015. Besøkt 14. mai 2014. 
  26. ^ a b Fotheringham 2012, s. 32.
  27. ^ Friebe 2012, s. 108-109.
  28. ^ Friebe 2012, s. 109-110.
  29. ^ a b «Eddy Merckx». Encyclopedia of World Biography. HighBeam Research. 2008. Besøkt 10. mai 2015. 
  30. ^ «Prova su strada». Arkivert fra originalen 10. mai 2015. Besøkt 7. juli 2013. 
  31. ^ Mal:Cite Sports-Reference
  32. ^ a b Heijmans & Mallon 2011, s. 131.
  33. ^ Boccacini, Gigi (6. september 1964). «Invano si è sperato nella volata di Armani» [It is hoped in vain sprint Armani]. La Stampa (på italiensk). Editrice La Stampa. s. 9. Besøkt 27. mai 2012. 
  34. ^ «Happy Birthday, Eddy!». Competitor Group. Arkivert fra originalen 10. mai 2015. Besøkt 13. juni 2008. 
  35. ^ L'Équipe, France, 13 March 2007
  36. ^ Friebe 2012, s. 17.
  37. ^ a b Friebe 2012, s. 19.
  38. ^ a b Fotheringham 2013, s. 49.
  39. ^ «Eddy Merckx interview». Cycling Weekly. IPC Media. 17. juni 2010. Besøkt 26. juni 2012. 
  40. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 50.
  41. ^ «World Championships 1965: results Men». Info Média Conseil. Besøkt 2. juli 2013. 
  42. ^ a b «Eddy Merckx interview». Cycling Weekly. IPC Media. 17. juni 2010. Besøkt 26. juni 2012. 
  43. ^ Friebe 2012, s. 20.
  44. ^ Fotheringham 2013, s. 50-53.
  45. ^ a b Fotheringham 2013, s. 51.
  46. ^ a b Fotheringham 2013, s. 52.
  47. ^ Fotheringham 2013, s. 51-52.
  48. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Fotheringham 2013.
  49. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 57.
  50. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 58.
  51. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 59.
  52. ^ «Oggi 202 partenti». Arkivert fra originalen 10. mai 2015. Besøkt 7. juli 2013. 
  53. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 60.
  54. ^ Fotheringham 2013, s. 64.
  55. ^ McGann, Bill. «1967 Giro d'Italia». Dog Ear Publishing. Arkivert fra originalen 27. februar 2014. Besøkt 10. juli 2012. 
  56. ^ a b Fotheringham 2013, s. 65.
  57. ^ a b Fotheringham 2013, s. 66.
  58. ^ a b c d e Fotheringham 2013, s. 68.
  59. ^ a b «Merckx, nuevo Campeón del Mundo, Fondo Carretera» [Merckx, new World Champion Road Fund] (PDF). El Mundo Deportivo (på spansk). 4. september 1967. s. 5. Besøkt 20. august 2011. 
  60. ^ Fotheringham 2013, s. 71.
  61. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 72.
  62. ^ Fotheringham 2013, s. 72-73.
  63. ^ a b c d e McGann, Bill. «1968 Giro d'Italia». Dog Ear Publishing. Arkivert fra originalen 10. oktober 2014. Besøkt 6. august 2012. 
  64. ^ Fotheringham 2013, s. 73.
  65. ^ a b Fotheringham 2013, s. 74.
  66. ^ Fotheringham 2013, s. 76-77.
  67. ^ Fotheringham 2013, s. 293.
  68. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 88.
  69. ^ a b Fotheringham 2013, s. 86.
  70. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 87.
  71. ^ Fotheringham 2013, s. 89.
  72. ^ Fotheringham 2013, s. 100-101.
  73. ^ Fotheringham 2013, s. 101.
  74. ^ Fotheringham 2013, s. 101-102.
  75. ^ Fotheringham 2013, s. 107.
  76. ^ Fotheringham 2013, s. 110.
  77. ^ Fotheringham 2013, s. 119-120.
  78. ^ Fotheringham 2013, s. 112.
  79. ^ Fotheringham 2013, s. 112-113.
  80. ^ a b Fotheringham 2013, s. 113.
  81. ^ a b Fotheringham 2013, s. 114.
  82. ^ Fotheringham 2013, s. 123.
  83. ^ a b Fotheringham 2013, s. 128.
  84. ^ Fotheringham 2013, s. 128-129.
  85. ^ Fotheringham 2013, s. 129.
  86. ^ Fotheringham 2013, s. 134.
  87. ^ Fotheringham 2013, s. 133.
  88. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 135.
  89. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 136.
  90. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 137.
  91. ^ McGann, Bill. «1970 Giro d'Italia». Dog Ear Publishing. Arkivert fra originalen 27. februar 2014. Besøkt 10. juli 2012. 
  92. ^ Fotheringham 2013, s. 139.
  93. ^ a b c d e Fotheringham 2013, s. 140.
  94. ^ a b McGann, Bill. «1970 Giro d'Italia». Dog Ear Publishing. Arkivert fra originalen 27. februar 2014. Besøkt 10. juli 2012. 
  95. ^ Fotheringham 2013, s. 140-141.
  96. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 141.
  97. ^ a b c d McGann, Bill. «1970 Giro d'Italia». Dog Ear Publishing. Arkivert fra originalen 27. februar 2014. Besøkt 10. juli 2012. 
  98. ^ a b c d e f g McGann, Bill. «1970 Tour de France». Dog Ear Publishing. Arkivert fra originalen 18. juni 2015. Besøkt 10. juli 2012. 
  99. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 142.
  100. ^ a b Fotheringham 2013, s. 143.
  101. ^ Fotheringham 2013, s. 143-145.
  102. ^ Fotheringham 2013, s. 145.
  103. ^ Fotheringham 2013, s. 146.
  104. ^ a b c d e f Fotheringham 2013, s. 162.
  105. ^ a b c d e f Fotheringham 2013, s. 163.
  106. ^ a b Fotheringham 2013, s. 164.
  107. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 165.
  108. ^ a b c d e Fotheringham 2013, s. 166.
  109. ^ Fotheringham 2013, s. 166-167.
  110. ^ Fotheringham 2013, s. 167.
  111. ^ Fotheringham 2013, s. 168-169.
  112. ^ Fotheringham 2013, s. 170.
  113. ^ Fotheringham 2013, s. 171.
  114. ^ Fotheringham 2013, s. 172.
  115. ^ Fotheringham 2013, s. 173.
  116. ^ Fotheringham 2013, s. 174.
  117. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 175.
  118. ^ Fotheringham 2013, s. 176.
  119. ^ a b c d e f g Fotheringham 2013, s. 179.
  120. ^ Mal:Cite Sports-Reference
  121. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 181.
  122. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 182.
  123. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 183.
  124. ^ Fotheringham 2013, s. 184.
  125. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 187.
  126. ^ a b c d e f Fotheringham 2013, s. 188.
  127. ^ a b Fotheringham 2013, s. 189.
  128. ^ Fotheringham 2013, s. 189-190.
  129. ^ a b c d e f Fotheringham 2013, s. 190.
  130. ^ Fotheringham 2013, s. 191.
  131. ^ Fotheringham 2013, s. 192.
  132. ^ Fotheringham 2013, s. 193.
  133. ^ Fotheringham 2013, s. 197.
  134. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 198.
  135. ^ Fotheringham 2013, s. 200.
  136. ^ Fotheringham 2013, s. 201-202.
  137. ^ a b Fotheringham 2013, s. 204.
  138. ^ a b c d e f Fotheringham 2013, s. 213.
  139. ^ a b Fotheringham 2013, s. 214.
  140. ^ a b c d e Fotheringham 2013, s. 215.
  141. ^ a b Fotheringham 2013, s. 216.
  142. ^ Fotheringham 2013, s. 216-217.
  143. ^ a b Fotheringham 2013, s. 217.
  144. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 218.
  145. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 244.
  146. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 245.
  147. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 246.
  148. ^ a b c d e f g Fotheringham 2013, s. 247.
  149. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 253.
  150. ^ «Merckx logro su tercer titulo mundial batiendo a Poulidor» [Merckx achieving his third world title beating Poulidor] (PDF). El Mundo Deportivo (på spansk). 26. august 1974. s. 23. Besøkt 20. august 2011. 
  151. ^ «Gallery: Eddy Merckx turns 70». Future Publishing. Arkivert fra originalen 30. juni 2015. Besøkt 19. juni 2015. 
  152. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 254.
  153. ^ a b c d e Fotheringham 2013, s. 255.
  154. ^ Fotheringham 2013, s. 255-256.
  155. ^ a b Fotheringham 2013, s. 256.
  156. ^ a b c d Fotheringham 2013, s. 258.
  157. ^ a b c d e Fotheringham 2013, s. 259.
  158. ^ a b c d e f Fotheringham 2013, s. 260.
  159. ^ a b c d e Fotheringham 2013, s. 261.
  160. ^ Fotheringham 2013, s. 262.
  161. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 263.
  162. ^ Fotheringham 2013, s. 264.
  163. ^ Fotheringham 2013, s. 264-265.
  164. ^ a b Fotheringham 2013, s. 265.
  165. ^ Fotheringham 2013, s. 266.
  166. ^ Fotheringham 2013, s. 267.
  167. ^ a b c d e Fotheringham 2013, s. 269.
  168. ^ a b c d e f Fotheringham 2013, s. 270.
  169. ^ a b Fotheringham 2013, s. 272.
  170. ^ Cazeneuve & Chany 2011, s. 664.
  171. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 273.
  172. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 274.
  173. ^ Fotheringham 2013, s. 275.
  174. ^ a b Fotheringham 2013, s. 276.
  175. ^ a b c d e f g h Fotheringham 2013, s. 281.
  176. ^ Fotheringham 2013, s. 281-282.
  177. ^ a b Fotheringham 2013, s. 271.
  178. ^ «Palmarès de Eddy Merckx (Bel)». Besøkt 8. mai 2013. 
  179. ^ Fotheringham 2013, s. 282.
  180. ^ a b Friebe 2012, s. 328.
  181. ^ a b Fotheringham 2013, s. 286.
  182. ^ Moore & Benson 2013, s. 134.
  183. ^ a b c d e Fotheringham 2013, s. 288.
  184. ^ a b Moore & Benson 2013, s. 135.
  185. ^ «Merckx Masterpiece: The EDDY70». Move Press. Arkivert fra originalen 10. juli 2015. Besøkt 10. juli 2015. 
  186. ^ a b Fotheringham 2013, s. 287.
  187. ^ a b c d e f Gregor Brown (14. februar 2015). «How Eddy Merckx put the Middle East on the cycling map». Cycling Weekly. Besøkt 11. juli 2015. 
  188. ^ a b Gregor Brown (9. februar 2015). «Eddy Merckx rates tough Qatar World Champs course». Cycling Weekly. IPC Media. Besøkt 11. juli 2015. 
  189. ^ a b c «Eddy Merckx splits with ASO in Tour of Oman spat». Arkivert fra originalen 9. august 2019. Besøkt 19. juni 2019. 
  190. ^ John Wilcockson (25. februar 2015). «Merckx pushes to renew Tour of Oman contract despite rider protest». VeloNews. Competitor Group. Besøkt 14. juni 2015. 
  191. ^ Stephen Farrand. «Eddy Merckx reflects on his career and life on his 70th birthday». Arkivert fra originalen 10. juli 2015. Besøkt 19. juni 2015. 
  192. ^ a b c Fotheringham 2013, s. 69.
  193. ^ a b Fotheringham 2013, s. 40.
  194. ^ Friebe 2012, s. 11.
  195. ^ Fotheringham 2013, s. 70.
  196. ^ a b Heijmans & Mallon 2011, s. 132.
  197. ^ a b Fotheringham 2013, s. 83.
  198. ^ a b c Friebe 2012, s. 335.
  199. ^ «Eddy Merckx élevé au rang de Commandeur de la Légion d'honneur» [Eddy Merckx to the rank of Commander of the Legion of Honour]. La Presse (på fransk). Agence France-Presse. 6. desember 2011. Besøkt 27. mai 2012. 
  200. ^ a b Thorne & Lambers 1998, s. 202.
  201. ^ «Eddy Merckx interview». Cycling Weekly. IPC Media. 17. juni 2010. Besøkt 26. juni 2012. 
  202. ^ a b c «Did Merckx ride with potentially lethal heart problem?». Future Publishing. Arkivert fra originalen 12. juli 2015. Besøkt 19. juni 2015. 
  203. ^ a b c d e VeloNews.com (22. mars 2013). «Eddy Merckx fitted with a pacemaker to control heart issues». VeloNews. Arkivert fra originalen 12. juli 2015. Besøkt 14. juni 2015. 
  204. ^ a b Jeff Jones & Hedwig Kröner. «Merckx dispels health rumours». Future Publishing. Arkivert fra originalen 12. juli 2015. Besøkt 19. juni 2015. 
  205. ^ Long, Jonny. «Eddy Merckx released from hospital following bike crash». Besøkt 22. oktober 2019. 
  206. ^ a b «'Merckx 525:' A tribute to the Cannibal». VeloNews. Competitor Group. Arkivert fra originalen 13. juli 2015. Besøkt 14. mai 2014. 
  207. ^ a b «Happy Birthday, Eddy!». Competitor Group. Arkivert fra originalen 10. mai 2015. Besøkt 13. juni 2008. 
  208. ^ a b c d e f g h Heijmans & Mallon 2011, s. 130.
  209. ^ a b c d McGann, Bill. «Eddy Merckx Photo Gallery». Dog Ear Publishing. Arkivert fra originalen 13. juli 2015. Besøkt 6. august 2012. 
  210. ^ a b George Vecsey (26. august 2011). «Appetite for Racing, and for Winning». The New York Times. Associated Press. Besøkt 22. juni 2012. 
  211. ^ a b Patrick Brady. «From Inside Peloton: 1972, The Greatest Season Ever». Move Press. Arkivert fra originalen 10. juli 2015. Besøkt 10. juli 2015. 
  212. ^ Mal:Cite Sports-Reference
  213. ^ Fotheringham 2013, s. 220.
  214. ^ Fotheringham 2013, s. 221.
  215. ^ Fotheringham 2013, s. 222.
  216. ^ «Gallery: Eddy Merckx turns 70». Future Publishing. Arkivert fra originalen 30. juni 2015. Besøkt 19. juni 2015. 
  217. ^ Cycling Weekly (10. juni 2015). «Cycling Legends: the ultimate guide to Eddy Merckx – pre-order your copy now». Cycling Weekly. IPC Media. Besøkt 26. juni 2012. 
  218. ^ a b c Foot 2011, s. 225.
  219. ^ Fotheringham 2013, s. 277.
  220. ^ a b Mal:Cite Sports-Reference
  221. ^ «Gallery: Eddy Merckx turns 70». Future Publishing. Arkivert fra originalen 30. juni 2015. Besøkt 19. juni 2015. 
  222. ^ McGann, Bill. «Eddy Merckx Photo Gallery». Dog Ear Publishing. Arkivert fra originalen 13. juli 2015. Besøkt 6. august 2012. 
  223. ^ «Cykelsiderne. Database. Sejre/Etaper pr. land Paris – Tours Belgien». Cykelsiderne.net. Besøkt 17. juli 2010. 
  224. ^ «Tour de France: An alternative view of the ultimate road race». The Independent. Independent Digital News and Media. 6. juli 2007. Besøkt 17. juli 2010. 
  225. ^ a b Patrick Brady. «From Inside Peloton: 1972, The Greatest Season Ever». Move Press. Arkivert fra originalen 10. juli 2015. Besøkt 10. juli 2015. 
  226. ^ a b c Cycling Weekly (10. juni 2015). «Cycling Legends: the ultimate guide to Eddy Merckx – pre-order your copy now». Cycling Weekly. IPC Media. Besøkt 26. juni 2012. 
  227. ^ Mal:Cite Sports-Reference
  228. ^ a b McGann, Bill. «Eddy Merckx Photo Gallery». Dog Ear Publishing. Arkivert fra originalen 13. juli 2015. Besøkt 6. august 2012. 
  229. ^ a b Nauright & Parrish 2012, s. 368.
  230. ^ a b c VeloNews.com (15. mars 2015). «Giro d'Italia Hall of Fame inducts Eddy Merckx as its first member». VeloNews. Competitor Group. Arkivert fra originalen 30. juni 2015. Besøkt 14. mai 2014. 
  231. ^ a b «Merckx inducted into Giro d'Italia Hall of Fame». Arkivert fra originalen 26. juni 2012. Besøkt 13. juli 2013. 
  232. ^ Liggett, Raia & Lewis 2005, s. 179.
  233. ^ Rupert Guinness (7. juli 2019). «50 years on, Merckx's legendary status gets fresh recognition». VeloNews. Besøkt 9. august 2019. 
  234. ^ «Tour de France honours Merckx with 2019 Brussels Grand Depart». Diario AS. Perform Group. 30. mai 2017. Besøkt 6. juli 2019. 
  235. ^ a b George Vecsey (26. august 2011). «Appetite for Racing, and for Winning». The New York Times. Associated Press. Besøkt 22. juni 2012. 
  236. ^ Friebe 2012, s. 146.
  237. ^ Foot 2011, s. 226.
  238. ^ a b «Happy Birthday, Eddy!». Competitor Group. Arkivert fra originalen 10. mai 2015. Besøkt 13. juni 2008. 
  239. ^ Liggett, Raia & Lewis 2005, s. 178.
  240. ^ Fotheringham 2013, s. 54.
  241. ^ «Giro d'Italia Hall of Fame inducts Eddy Merckx as its first member». Arkivert fra originalen 30. juni 2015. Besøkt 30. oktober 2013. 
  242. ^ Heijmans & Mallon 2011, s. 131-132.
  243. ^ Fotheringham 2013, s. 226.
  244. ^ a b McGann, Bill. «1969 Giro d'Italia». Dog Ear Publishing. Arkivert fra originalen 27. februar 2014. Besøkt 10. juli 2012. 
  245. ^ a b c d Stephen Farrand (3. mai 2011). «Giro d'Italia: The Merckx years». Cyclingnews.com. Besøkt 10. mai 2015. 
  246. ^ a b c d e f Les Woodland (23. september 2008). «Will Eddy receive a warm welcome?». Cyclingnews.com. Besøkt 10. mai 2015. 
  247. ^ Foot 2011.
  248. ^ a b Foot 2011, s. 251.
  249. ^ «Milestones: Eddy Merckx & the Tour de France that Almost Wasn't». Flahute. 
  250. ^ Rino Negri (6. juni 1999). «Merckx positivo: cacciato dal Giro nel 1969» [Merckx positive expelled from the Tour in 1969]. La Gazzetta dello Sport (på italiensk). Besøkt 27. mai 2012. 
  251. ^ «The Secret of Savona». Podium Cafe. 
  252. ^ Carlos Arribas (6. juni 1999). «Merckx también tuvo que dejar el Giro» [Merckx also had to leave the Giro]. El País (på spansk). Besøkt 27. mai 2012. 
  253. ^ Stephen Farrand (3. mai 2011). «Giro d'Italia: The Merckx years». Cyclingnews.com. Besøkt 10. mai 2015. 
  254. ^ Les Woodland (23. september 2008). «Will Eddy receive a warm welcome?». Cyclingnews.com. Besøkt 10. mai 2015. 
  255. ^ Foot 2011, s. 254.
  256. ^ Foot 2011, s. 252-253.
  257. ^ Foot 2011, s. 253.
  258. ^ Foot 2011, s. 252.
  259. ^ «Milestones: Eddy Merckx & the Tour de France that Almost Wasn't». Flahute. 
  260. ^ a b c d e f Gianni Pignata (9. november 1973). «Merckx, doping nel "Lombardia"» [Merckx, doping in "Lombardia"]. La Stampa (på italiensk). Editrice La Stampa. s. 19. Besøkt 27. mai 2012. 
  261. ^ a b c «Merckx positivo! (Il <<Lombardia>> è di Gimondi)» [Merckx positivo! (The <<Lombardia>> is Gimondi's)] (PDF). l'Unità (på italiensk). PCI. 9. november 1973. s. 10. Besøkt 27. mai 2012. 
  262. ^ McGann, Bill. «1973 Giro di Lombardia results». Dog Ear Publishing. Arkivert fra originalen 11. mai 2015. Besøkt 10. juli 2012. 
  263. ^ «De kampioen Merckx was de maat der dingen, ondanks de mens Merckx». Het Nieuwsblad. 
  264. ^ «Merckx también tuvo que dejar el Giro» [Merckx also had to leave the Giro]. El País (på spansk). 8. mai 1977. Besøkt 27. mai 2012. 
  265. ^ «Maetans sospeso (ma farà il Giro)» [Maetans suspended (but will do the Giro)]. La Stampa (på italiensk). Editrice La Stampa. Associated Press. 10. mai 1977. s. 19. Besøkt 27. mai 2012. 
  266. ^ «<<Condizionale>> per Merckx Maertens e altri quattro» [<<Conditional>> for Merckx Maertens and four others] (PDF). l'Unità (på italiensk). PCI. 10. mai 1977. s. 12. Arkivert fra originalen (PDF) 18. juni 2015. Besøkt 27. mai 2012. 
  267. ^ «Merckx y Maertens se doparon» [Merckx and Maertens were doped] (PDF). El Mundo Deportivo (på spansk). 9. mai 1977. s. 52. Besøkt 21. april 2013. 
  268. ^ a b c «Merckx y Maertens contra el <<anti-doping>>» [Merckx and Maertens against <<anti- doping>>] (PDF). El Mundo Deportivo (på spansk). 11. mai 1977. s. 30. Besøkt 21. april 2013. 
  269. ^ a b c Gregor Brown & Bjorn Haake. «Eddy Merckx joins list of unwelcome people in Stuttgart». Arkivert fra originalen 17. juli 2015. Besøkt 28. september 2014. 
  270. ^ a b c «70 feitjes over de jarige 'Kannibaal' Eddy Merckx» (på nederlandsk). Sportnieuws.nl. 17. juni 2015. 
  271. ^ «Palmares Sportman van het jaar» (på nederlandsk). De Standaard. 18. desember 2011. 
  272. ^ «Challenge Gan» (på fransk). Memoire du Cyclisme. 
  273. ^ «2017 AIOCC TROPHY». AOICC. 
  274. ^ «All time wins ranking». ProCyclingStats. 
  275. ^ «Merckx en Berghmans sportfiguren van de eeuw» (på nederlandsk). De Standaard. 30. desember 2000. 
  276. ^ «Pele tops sportsman of the century poll». IOL. 19. november 1999. 
  277. ^ «Eddy Merckx naast de prijzen in verkiezing sportlui van de eeuw» (på nederlandsk). De Standaard. 22. november 1999. 
  278. ^ «Samaranch premia Merckx» (på italiensk). La Gazetta Dello Sport. 16. april 2000. 
  279. ^ «80 Leyendas – Eddy Merckx: cómo ser el mejor de todos los tiempos». Marca (på spansk). mai 2018. 
  280. ^ «Ciclismo-Contador recibirá hoy el Premio Torriani». Marca. 12. oktober 2018. 
  281. ^ «Les meilleurs coureurs de tous les temps (1892-2002)» (på fransk). Mémoire du Cyclisme. 31. desember 2021. 
  282. ^ «Bronzen Zinnekes voor Merckx, Van Himst en Wynants» (på nederlandsk). bruzz.be. 7 June 2006.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  283. ^ «Michael Jordan Or Wayne Gretzky? The 30 Most Dominant Athletes Of All Time». Bleacher Report. 1. oktober 2010. 
  284. ^ «Tour de France All-Time Top 25 Riders, No. 5 to 1». Bleacher Report. 9. juli 2011. 
  285. ^ «Mark Cavendish e Eddy Merckx ricevono il Premio Internazionale Sport Civiltà». Suipedali (på italiensk). 7. november 2011. Arkivert fra originalen 18 May 2022. Besøkt 2 March 2022.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  286. ^ «Giro d'Italia Hall of Fame inducts Eddy Merckx as its first member». VeloNews. 16. mars 2012. 
  287. ^ «Top 15 des plus grands cyclistes de tous les temps, le best-of». Topito. 1. juli 2012. 
  288. ^ «Pauline Ferrand-Prévot and Eddy Merckx honoured in Paris». The Bike Comes First. 24. desember 2014. Arkivert fra originalen 25. juni 2022. Besøkt 9. april 2024. 
  289. ^ «Eddy Merckx is guest of honour at 2018 Rouleur Classic». Endurance.biz. 18. september 2018. 
  290. ^ «The Outer Line: Ranking the greatest cyclists of all time». Velonews. 20. februar 2019. 
  291. ^ «The best cyclists ever – ranked». Wiggle. 6. juli 2022. Arkivert fra originalen 23. februar 2022. Besøkt 9. april 2024. 
  292. ^ «Eddy Merckx voted greatest GC cyclist of all time – The Eurosport Cup». Eurosport. 19. juli 2020. 
  293. ^ «Overall Ranking». Cycling Ranking. 
  294. ^ «VELO D’OR 2023 - Die Preisträgerinnen & Preisträger im Überblick» (på tysk). tour-magazin.de. 25 October 2023.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  295. ^ «Côte de Stockeu». Klimgeiten. 
  296. ^ «Tour de France : " Mourenx, un très bon souvenir " pour Eddy Merckx» (på fransk). Sudouest. 15. juli 2021. 
  297. ^ «Metrostation Eddy Merckx». De Standaard. 
  298. ^ «Vlaams Wielercentrum Eddy Merckx». Sport Vlaanderen. 
  299. ^ «Eddy Merckx onthult eigen monument in Meise». RingTV. 
  300. ^ «Standbeeld Eddy Merckx krijgt vaste stek aan Huis Pypen». Het Nieuwsblad. 
  301. ^ «Plein voor Eddy Merckx in Brussel ingehuldigd: waarom hij wel, maar Nina Derwael niet?». VRT. 
  302. ^ «Les Jeunes sur la Route». Besøkt 6. januar 2023. 
  303. ^ «2004»GP Eddy Merckx (1.2)». ProCyclingStats. 
  304. ^ «Rennserie CHIBA Alpencup Der CHIBA Alpencup findet 2020 leider nicht statt». AlpenGuide.de. 
  305. ^ «Zu Ehren von Eddy Merckx: Tour-de-France-Start 2019 angeblich in Brüssel». Eurosport. 
  306. ^ «Vélo d'Or 2023 : suivez en direct vidéo la cérémonie». lequipe.fr/. 
  307. ^ «Suske in de Gele Trui». 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Engelsk litteratur

[rediger | rediger kilde]

Andre språk

[rediger | rediger kilde]
  • Eddy Merckx by Louis Clicteur & Lucien Berghmans in 1967, 164 p. (Dutch)
  • Mijn Wegjournaal by Louis Clicteur in 1971, 176 p. (Dutch)
  • Eddy Merckx Story by Jan Cornand in 1978, 111 p. (Dutch)
  • Eddy Merckx – Mijn Levensverhaal by Robert Janssens in 1989, 208 p. (Dutch) ISBN 9789028914650
  • Eddy Merckx – De Mens achter de Kannibaal by Rik Vanwalleghem in 1993, 216 p. (Dutch, French) ISBN 9789073322059
  • Spraakmakende biografie van Eddy Merckx by Philippe Brunel in 2005, 192 p. (Dutch)
  • De Mannen achter Merckx : het Verhaal van Faema en Molteni by Patrick Cornillie and Johny Vansevenant in 2006, 304 p. (Dutch, French) ISBN 90-77562-28-1
  • Fietspassie/La Passion du Vélo by Toon Claes and Eddy Merckx in 2008, 196 p. (Dutch, French) ISBN 9789086792047
  • De Zomer van '69, hoe Merckx won van Armstrong by Patrick Cornillie in 2009, 343 p. (Dutch) ISBN 9789086792023
  • Merckxissimo by Karl Vannieuwkerke & Stephan Vanfleteren in 2009, 144 p. (Dutch, French) ISBN 978 90 8138 940 2
  • Eddy Merckx en Ik – Herinneringen aan de Kannibaal by Stefaan Van Laere in 2010, 184 p. (Dutch)
  • Eddy Merckx – Getuigenissen van Jan Wauters by Jan Wauters in 2010, 176 p. (Dutch) ISBN 9789089311450
  • Mannen tegen Merckx – van Van Looy tot Maertens by Johny Vansevenant in 2012 (Dutch) ISBN 9789491376214
  • Eddy Merckx – Een leven by Daniel Friebe in 2013, 272 p. (Dutch) ISBN 9789401404471
  • Eddy Merckx – De biografie by Johny Vansevenant in 2015, 400 p. (Dutch, French) ISBN 9789492081513
  • Eddy! Eddy! Eddy! De Tour in België by Geert de Vriese in 2019, 256 p. (Dutch) ISBN 9789089247308
  • 50 jaar Merckx – Jubileum van een Tourlegende by Tonny Strouken in 2020, 140 p. (Dutch, French) ISBN 9789059247314
  • L'Irrésistible Ascension d'un Jeune Champion by Pierre Thonon in 1968, 170 p. (French)
  • Merckx ou la Rage de Vaincre by Léon Zitrone in 1969, 208 p. (French) ASIN B0061R9A8O
  • Qui êtes-vous Eddy Merckx? by Marc Jeuniau in 1969, 112 p. (French) ASIN B008AWK3MK
  • Du Maillot Arc en Ciel au Maillot Jaune by Pierre Thonon in 1970, 167 p. (French)
  • Le Phénomène Eddy Merckx et ses Rivaux by François Terbeen in 1971, 185 p. (French) ASIN B003WRURD8
  • Face à Face avec Eddy Merckx by Marc Jeuniau in 1971, 111 p. (French)
  • Mes Carnets de Route en 1971 by Marc Jeuniau in 1971, 159 p. (French)
  • Plus d'un Tour dans Mon Sac: Mes Carnets de Route 1972 by Marc Jeuniau in 1972, 158 p. (French)
  • Eddy Merckx cet Inconnu by Roger Bastide in 1972, 124 p. (French)
  • Les Exploits Fabuleux d'Eddy Merckx by Yves Duval and Christian Lippens in 1973, 48 p. (Comic book in French)
  • Mes 50 Victoires en 1973: Mes carnets de route 1973 by René Jacobs in 1973, 159 p. (French)
  • Merckx / Ocana : Duel au Sommet by François Terbeen in 1974, 217 p. (French)
  • Coureur Cycliste: Un Homme et son Métier by Eddy Merckx and Pierre Chany in 1974, 248 p. (French) ISBN 9782221231975
  • Ma Chasse aux Maillots Rose, Jaune, Arc-en-Ciel: Mes Carnets de route 1974 by Eddy Merckx, Marc Jeuniau, Pierre Depré in 1974, 158 p. (French) ASIN B0014MKH4C
  • Le Livre d'Or de Eddy Merckx by Georges Pagnoud in 1976, 111 p. (French) ISBN 978-2263000218
  • Eddy Merckx l'Homme du Défi by Marc Jeuniau in 1977, 220 p. (French) ISBN 2801600911
  • La Roue de la Fortune, du Champion à l'Homme d'Affaires by Joël Godaert in 1989, 208 p. (French) ISBN 2 7130 1006 3
  • Eddy Merckx, l'Épopée by Théo Mathy in 1999, 159 p. (French) ISBN 9782507000455
  • Merckx Intime by Philippe Brunel in 2002, 159 p. (French) ISBN 9782702132289
  • Eddy Merckx, Ma Véritable Histoire by Stéphane Thirion in 2006, 200 p. (French) ISBN 9782930359595
  • Eddy Merckx, les Tours de France d'un Champion Unique by Théo Mathy in 2008, 200 p. (French) ISBN 9782507000455
  • Tour 75 : Le Rêve du Cannibale by Laurent Watiez in 2010, 103 p. (French) ISBN 9782916655208
  • Dans l'Ombre d'Eddy Merckx – Les Hommes qui ont Couru contre le Cannibale by Johny Vansevenant in 2012, 384 p. (French) ISBN 9782507050849
  • Cazeneuve, Thierry; Chany, Pierre (2011). La fabuleuse histoire du Tour de France (på fransk) (Nouv. éd. utg.). Paris: La Martinière. ISBN 9782732447926. 
  • Coup de Foudre dans l'Aubisque: Eddy Merckx dans la Légende by Bertrand Lucq in 2015, 136 p. (French) ISBN 2758800454
  • Eddy : Ma Saison des Classiques en Version 1973 by François Paoletti in 2015, 212 p. (French) ISBN 9782940585038
  • Eddy Merckx, c’est Beaucoup plus qu’Eddy Merckx by Christophe Penot in 2015, 48 p. (French) ISBN 9782844211262
  • Sur les Traces d'Eddy Merckx by Jean-Louis Lahaye and ean-Louis Lahaye in 2016, 250 p. (French) ISBN 9782507053420
  • La Fabuleuse Carrière d'Eddy Merckx en un Survol by Michel Crepel in 2016, 202 p. (French) ISBN 9782334149334
  • Eddy Été 69 by Jean-Paul Vespini in 2019, 191 p. (French) ISBN 9782970132912
  • On m'Appelait le Cannibale by Stéphane Thirion in 2019, 255 p. (French) ISBN 9782875573919
  • Eddy Merckx : Analyse d'une Légende by Jean Cléder in 2019, 224 p. (French) ISBN 9782372541183
  • Merckx-Ocana: Le Bel Ete 1971 by Pascal Sergent in 2021, 153 p. (French) ISBN 9782490997046
  • E non Chiamatemi (più) Cannibale. Vita e Imprese di Eddy Merckx by Angelo De Lorenzi in 2003, 153 p. (Italian) ISBN 9788888551210
  • Il Sessantotto a Pedali. Al Giro con Eddy Merckx by Francesco Ricci in 2008, 151 p. (Italian) ISBN 9788860410825
  • Fausto Coppi Eddy Merckx. Due campionissimi a confronto by Luciano Boccaccini in 2011, 112 p. (Italian) ISBN 9788875494353
  • Chiedimi chi Era Merckx. Le Stagioni di Eddy dall'Esordio al Congedo by Porreca G. Paolo in 2013, 237 p. (Italian) ISBN 9788867760206
  • Merckx, il Figlio del Tuono (Merckx, the Son of Thunder) by Claudio Gregori in 2016, 570 p. (Italian) ISBN 9788898876587
  • Gimondi & Merckx. La Sfida by Giorgio Martino in 2019, 159 p. (Italian) ISBN 9788898970469
  • Eddy Merckx by Helmer Boelsen in 1973, 128 p. (German) ISBN 9783767900134
  • Die Nacht, in der Ich Eddy Merckx Bezwang by Marc Locatelli in 2019, 48 p. (German) ISBN 9783037311936


Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


  1. ^ «"1969 - The Year of Eddy Merckx" in English at last!». Sporza. 24. desember 2022. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eddy_Merckx&oldid=24764039»